Kan 45 minutter poliklinisk behandling gjøre en forskjell?

Så mange mennesker. I ett og samme rom, uten et ord å veksle. Jeg er jo fremdeles innlagt, så jeg bruker litt tid på studere kulturen her inne.

Aviser åpnes, og lukkes igjen.

Jeg åpner også en avis, men jeg ser bare på bildene, for de er det eneste jeg får med meg. Men jeg later som om jeg leser jeg og. For på en merkelig måte vil jeg ikke være noe annerledes enn de andre.

Det drikkes te for harde livet. Noen slurper. Lukten av Earl Grey har for lengst festet seg i nesen min. Men der går grensen min. Jeg nekter å drikke te. Jeg er nemlig en kaffeperson.

Jeg ser på de rundt meg. Ingen møter blikket mitt. Kanskje like greit. Jeg ser ned i avisen igjen. På et bilde av Siv jensen og Erna Solberg i Dagsavisen. Men det varer ikke lenge.

Jeg flytter blikket mitt fra avisen og opp mot vinduet og fester det der. Jeg ser rett ut mot poliklinikken.

Jeg tar meg selv i å lurer på om de menneskene som går inn døren der kommer litt lykkeligere ut igjen. Etter 45 minutter. Hvis jeg følger nøye nok med, vil jeg se forskjell på ansiktene til de som går inn og ut? Det vil kanskje ta litt til å føre en nøye undersøkelse på dette området, men jeg mener tid har jeg jo nok av her. Kanskje skal jeg til og med føre en slags statistikk.

Jeg tenker tilbake på min polikliniske behandling. 45 min per gang. Per uke, kanskje per annen hver uke. Jeg er en person som bruker litt tid på å akklimatisere meg. Jeg trenger minst 20 minutter til å roe meg ned når jeg ankommer poliklinikken. Det gir 25 minutter igjen. Hvor kanskje 10 minutter blir brukt til ordentlig samtale, 10 minutter til en type avspenning, og ca 5 min til å planlegge neste treffpunkt.

Jeg lurer på om jeg ser annerledes ut når jeg forlater poliklinikken enn når jeg kommer dit. Jeg innbiller meg at jeg faktisk gjør det. Kanskje litt fordi jeg er så heldig som har en behandler som jeg liker veldig godt, og som jeg faktisk ser opp til. Hennes mening betyr skremmende mye for meg. Men siden vi ble kjent i 2014 har vi hatt en fin tone, som egentlig bare har blitt bedre og bedre.

Det var hun som også lærte meg at jo mer tid man tilbringer sammen, jo mer en lar hverandre å kjenne, jo mer vil man faktisk like hverandre. Og hun har så rett så rett.

Men 45 minutter. Hvor mye kan de bety for et menneske? Jeg husker en periode hvor de minuttene betydde alt for meg. 45 minutter i uken, som gjorde at jeg overlevde. Fordi jeg så frem til neste samtale. Det gav meg håp. Det gjør det fortsatt.

Men ingenting betyr mer enn de gangene hvor sekundviseren på klokken blir svakere og behandleren min ikke lenger kikker på klokken. Kanskje fordi det vi snakker om blir viktigere enn å holde seg innenfor de bestemte 45 minuttene.

I morgen skal jeg ut på luftetur med behandleren min. Jeg holder på med et spennende prosjekt for tiden, og det var visst viktig at behandleren min ble med på en del av denne prosessen. Hun har holdt av store deler av dagen for å være med meg, for å være min støtte. Og jeg gråter nesten når jeg skriver dette, for det betyr så ufattelig mye for meg. Jeg har vært så langt nede i lang tid nå, at det å kunne dele en glede med noen som betyr mye for meg, det gjør godt.

Det er jo klart at en behandler sikkert har flere pasienter å snakke med på en arbeidsdag. Sikkert et tett tidsskjema også. Men jeg er fortsatt meg, med mine behov.

Jeg kikker på de rundt meg på avdelingen igjen. Fortsatt ikke et blikk å møte. Kanskje like greit. Jeg flytter blikket mitt ned i avisen igjen, slik som de andre, og kikker intenst på Siv Jensen og Erna Solberg igjen, før jeg blar om på neste side.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der slik, men av en eller annen grunn føltes det trygt. Så jeg ble sittende.

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg