Jeg spiller tøff for psykologen min

Hvordan har julen gått, spurte han. Hvor lang tid har du, tenkte jeg. Jeg tok frem ukeplanene jeg aktivt har brukt for å vise frem som et slags svar på spørsmålet. I lang tid har jeg gått rundt med angsten utenpå kroppen og med gråten høyt oppe i halsen. Det sa jeg ikke. I stede tok jeg på meg komikerhatten. Ga fra meg spøk etter spøk. Fortalte hvordan jeg gjennom julen hadde lekt både klovn, vaktmester, og elektriker.

Jeg fikk han til å le et par ganger. Og jeg lo såklart med. Humor er viktig. Humor er bra. Når vi ler utløser kroppen lykkehormonet endorfiner, og det kjennes godt. Humor gir pauser og pusterom i en hverdag som kanskje ellers er preget av mye alvor. Men er det alltid passende? Under komikerhatten og bak vitsebrillene er en sliten og lei Eline. En Eline som har lyst til å gråte i et fang. En Eline som syns mye er vondt og vanskelig.

Jeg er ikke den eneste som gjør dette. Som later som om ting går bedre enn det egentlig gjør. Som gjemmer meg bak noe. Som spiller tøff. Kall det et skjold, eller en forsvarsmekanisme. Noen gjemmer seg bak humor. Noen bak tøffe ord. Noen bak aggressivitet. Og noen sier ingenting. Dette er nok ganske normalt. Jeg tror også at disse ulike type skjoldene kan være til hjelp. En ressurs når livet stormer. Men behøver jeg å gjemme meg? Tøffe meg? Late som? For min egen behandler? En person som er utdannet og som får betalt for å hjelpe. En person som er til for meg, for å lytte til mine følelser og tanker. Og som i tillegg har taushetsplikt.

Jeg har tenkt så mange ganger at jeg skulle ønske psykologen min kunne sett innsiden av hodet mitt. At han kunne se de vonde følelsene mine. Men han er ikke Lilli Bendris. Psykiatrien er enda ikke blitt så avansert. Jeg vil nødig kaste bort tid. Hverken andres eller min. Men jeg sensurerer meg selv. Tankene mine og følelsene mine sitter fast i et kaos i hodet, og det eneste munnen min produserer av lyder er «nei, nei, nei.» Det føles hvertfall slik. Og det gjør om mulig enda mer vondt.

Jeg er heldig på noen måter. Ordene er jo der. Selv om de ikke kommer ut av munnen min, så har jeg pennen. Kanskje skal jeg få han til å lese dette. For jeg vet vel innerst inne at jeg ikke behøver å spille tøff. Det er jo ingen som tjener på det. Og hva er det verste som kan skje? Hva er det jeg frykter så mye at jeg ser meg nødt til å bruke skjold. Kanskje er jeg redd for hva andre, inkludert han, vil tenke om meg. Kanskje er jeg redd for at det vonde vil ta enda mer plass. Kanskje er jeg redd jeg vil drukne i offerrollen og i elendighet. Men bare fordi man later som om noe ikke finnes, så betyr ikke det at det ikke gjør det. Bare fordi man ikke kan se noe betyr ikke det at det ikke eksisterer heller. Og skal vi tro på eventyrene, så sprekker troll i lyset. Kanskje er det også litt sånn med vonde tanker og følelser.

1 kommentar
    1. Psykologen skal være der for å hjelpe deg med det som er vanskelig. Det er ikke du som skal oppmuntre han. Men jeg skjønner det er kjedelig å beklage seg hele tiden. Men du kunne jo spurt han om han ønsker et ærlig svar eller om han ønsker seg et mer morsomt svar?
      Det kommer også an på dagsformen. En dag er vi “oppe” en annen dag “nede”

      Besta

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg