Jeg skulle bare gå en tur

Jeg skulle bare gå en tur, sa jeg gråtkvalt. Jeg tvinnet fingrene mine godt inn i hverandre. Hendene var klamme. Har du tid til en liten prat, spurte jeg forsiktig. Jeg turte ikke se henne inn i øynene engang.

Jeg har tid til en lang prat og jeg, svarte sykepleieren med en varm stemme. Og med ett følte jeg meg litt mindre til bry.

Jeg skulle bare gå en tur, begynte jeg på nytt. Fremdeles med gråten i halsen. Jeg stoppet opp, og det ble stille igjen. Prøv å finne ord, sa hun.

Jeg skulle bare gå en tur, men så ble jeg redd. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, eller hva jeg skulle lete etter. Men jeg måtte ut.

Du skulle bare gå en tur, sa hun spørrende. Fortsatt med en varm stemme.

Ja. Jeg skulle bare gå en tur. Men jeg trodde ikke jeg skulle bli så redd. Jeg trodde ikke jeg skulle bli så skuffet. Skuffet over meg selv. Over livet. Jeg forstår ikke hvorfor ting må være så vanskelig.

Tårene fortsatte å komme. Jeg tror kanskje jeg er sliten, sa jeg.

Det er klart du er sliten. Det ville hvem som helst ha vært med lite søvn og mat. Og når du i tillegg løper rundt og leter etter svar på noe du ikke vet hva er, ja så forstår jeg godt du blir sliten.

Jeg skulle bare gå en tur, fortsatte jeg. Det ristet i beina mine. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor, men tårene hadde sluttet å komme. Og når jeg kjente etter så følte jeg meg faktisk litt bedre.

Ja, for er det ikke litt slik at delt sorg halverer sorgen? Jeg er ikke i den minste tvil. En god samtale er bedre enn en tablett ellet to.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg