Jeg er ikke den som roper høyest, så jeg skriver

Mot. Uendelig. Ambisjoner. Kullsyre. Melankoli. Sigarett. Lys. Bestandig. Håp. Modig. Evig. Besynderlig. Kanskje. Ikke. Uavhengig. Frihet. Heldigvis. Selvstendig. Nysgjerrighet. Molefonken. Morgenkvist. Ingenting. Dette er bare et lite knippe av mine favoritt-ord.

Jeg er en ekte ord-nerd. Godt over gjennomsnittet opptatt av ord. Hva som ruller godt på tungen. Hva som kjennes godt ut i munnen. Og ikke minst hva som ser fint ut svart på hvitt. Men hva gjør et ord godt? Kanskje avhenger det av bestemte bokstaver. Antall vokaler eller konsonanter. Kanskje antall stavelser.

For tenk på alle ordene som finnes. Det er flere enn jeg kan telle. Tenk på alle muligheten ordene gir. Tenkt på de uendelige ulike kombinasjonene av ord det faktisk finnes. Jeg er ingen matematiker, men selv jeg ser at den samlende summen av ord til slutt vil være svimlende høy. Og tenk på hva det er som gjør at du velger de ordene du gjør.

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at mitt favorittfag på skolen var norsk. «Eline har et godt ordforråd», ble ofte sagt i konferansetimene. Norskfaget var nok det faget jeg var sterkest i. Helt til sagaen om Gunnlaug Ormstunge sto på timeplanen. Norrøn mytologi har jeg aldri helt forstått meg på. Jeg briljerte nok mest de gangene jeg fikk skrive fritt. Å skrive egne stiler var noe av det beste jeg visste.

Noe jeg ofte har fått høre er at jeg snakker svært pent. Selv ikke ti år på landet fikk meg til å si «bannan», «polti», eller «skau». Jeg har alltid vært opptatt av språk, og har nok hatt et indre ønske om å høres ut som en Disney-prinsesse.

Jeg er nok ikke den som sier mest eller som roper høyest. Det har jeg aldri vært. Jeg kunne aldri ha hatt mitt eget radioprogram. For jeg må føle meg rimelig trygg om jeg skal la skravla gå. Det faller meg heller ikke helt naturlig å snakke mye. Faktisk ble jeg omtalt som stille og sjenert i mange år. De som kjenner meg vet jo at jeg er alt annet enn det. Men jeg kan nok fremdeles bli ansett som både stille og tankefull av mange. Jeg har en slags teori på dette. For jeg tror at jeg, i mange år, har vært en samler. En slags ord-samler som har ventet på rett tid og sted. Som en liten knopp som har ventet på å blomstre.

Det litt snodige er jo at fra en penn til et papir lar jeg skravla gå som bare det. Jeg sier ofte at jeg lever i en bok, og at jeg puster gjennom en penn. Noe som jo er et fint bilde, men også med mye sannhet i. Skrivingen er det trygge rommet jeg alltid har hatt. For fingrene mine danser ufiltrert og usensurert over tastaturet. En endeløs rekke av bokstaver som til sammen blir til helt unike setninger. Ulike oppbygninger som gir ulike betydninger i ulike sammenhenger og rekker. For gjennom pennen kan kreativiteten få leve fritt.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg