Ja takk, begge deler!

Resiliens. Resiliens. Resiliens. Med trykk på den siste e’en. Tygg litt på det ordet. Smak på det i munnen. Si det gjerne høyt. Det har jeg gjort, som hakk i plata de siste 24 timene. Men som den vandrende ordboken jeg jo er har jeg gått grundigere til verks. For, resiliens. Hva betyr det egentlig?

Den korte versjonen lyder slik: Motstandsdyktighet.

Men det holder ikke for meg. Derfor kommer følgende den litt lengre versjonen:
Psykologisk motstandskraft. En form for psykisk styrke som utvikles til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient er å være robust. Men hva betyr det da? Mange faktorer spiller inn. Individuell trekk som optimisme, god selvfølelse, sosiale evner, kreativitet, i kombinasjon med ressurser i familie, nettverk. Alstå, ikke noe småtteri. Man kan si at resiliens er et resultat av samspill mellom individuelle egenskaper og forhold i miljøet. En god psykososial fungering til tross for opplevelse av risiko. Eller, en form for normal fungering under unormale forhold.

Oi. Her var det litt av hvert å ta tak i. For hva er god psykososial fungering? Hva er risiko? Hva er normal fungering? Hva er unormale forhold? Jeg bare slenger ut noen spørsmål. Som en løs kanon. For kanskje får du noen umiddelbare tanker. Jeg får hvertfall det. Og de siste 24 timene har jeg gjort litt (mye) lekser.

Hva skal til for et barn til å kunne utvikle slik motstandsdyktighet? Det er klart at samspillet mellom ytre og indre faktorer spiller inn. Dette er (dessverre) ingen magi.

Det jeg sitter og lurer på er om det er mulig å utvikle resiliens i voksen alder? For ei som tror det aller meste er mulig, så tenker jeg JA. Men hvordan? I hvilken ende skal man starte? Skal man bekjempe all form for ytre risiko, eller styrke evnen til indre resiliens? Ja takk begge deler. For så komplekst er det. Kanskje ingen quick-fix. Dessverre. Men heller ingen umulighet. Heldigvis.

Tidligere har jeg skrevet om «Løvetannbarn». Et begrep jeg ble introdusert for i svært ung alder. Om barn som vokser opp under vanskelige forhold, men som likevel klarer seg. Ser vi dette begrepet ved siden av resiliens, så er ikke løvetannbarn tilstrekkelig. Hva har Harry Potter og Pippi Langstrømpe til felles? En indre kraft, på grensen til magi. Resiliens er et større mer komplekst fenomen.

Noen omtaler resiliens som en form for mestring. Men mestring er i større grad basert på læring. Har du forresten hørt om pseudoresiliens? Det hadde ikke jeg. Ordet beskriver et kunstnerisk anlegg. Kreative evner hos barn, som kan være med på å utvikle resiliens. Jeg trodde lenge jeg ikke hadde kreative evner. Men i en alder av 5-6 hadde jeg mitt eget fantasisted. Et sted jeg dro til når min virkelighet opplevdes utfordrende. Og i en alder av 29 besøker jeg enda dette fantasistedet.

Hold deg fast. For her kommer enda et begrep du kanskje ikke kjenner til. Salutogenese. (Prøv å si det fort mange ganger). Et begrep som også illustrerer relativ sunnhet hos mennesker som opplever påkjenninger. Nå kommer virkelig ord-nerden i meg frem. Men jeg er ikke bare opptatt av ord og språk. I likhet med den norske filosofen Hans Skjervheim, er jeg også lidenskapelig opptatt av det mellommenneskelige. Om å se personen i situasjonen.

En annen spennende fyr som også var opptatt av dette var sosiologen Aaron Antonovsky. Han snakket om «Sence Of Coherence». En opplevelse av sammenheng. Individets posisjon i den sosiale sammenhengen, med helse og sykdom. Antonovsky sin teori består av tre elementer. 1) Håndterbarhet, en form for optimisme. 2) Mening, å oppleve noe som meningsfylt. 3) Forståelse, hvilke forståelse man har av følelser og ting som skjer rundt en.

Men hva skal du med alt dette en tidlig novembermorgen, lurer kanskje du. Selv om Harry Potter og Pippi Langstrømpe kanskje hadde en slags indre magisk kraft, (og det i svært ung alder), så betyr ikke det at en motstandskraft er umulig å oppnå i voksen alder. Og med det håper jeg du fikk en liten dose av håpet jeg så sterkt kjenner på.

1 kommentar

Siste innlegg