Ingen hokus-pokus

Himmelen. Den som er blå i dag. Luften. Den kalde, litt skarpe, klare luften. Den jeg fyller lungene med. Magen. Brystkassen. Som beveger seg. Ut og inn. Alle fuglene. Som også er våkne. Duene. Kråkene. Måkene. Som alle gjerne flyr sammen.

Asfalten. Grå, med et artig hint av glitter på. Det gjør det litt vanskeligere å gå. Men jeg går. For beina er der. Begge to. De beveger seg fremover. Gjerne i takt med trommeslagene jeg har på øret. Setter en for foran den andre. Og repeterer dette til jeg kommer frem.
Tar frem leppomaden. Påfører den på leppene. De som alltid er tørre. Med nyfuktede lepper sitter jeg her. Lyset som treffer meg med jevne mellomrom. Det som får meg til å myse svakt. Det samme lyset som forsiktig varmer ansiktet mitt.

Kaffekoppen. Den som er plassert foran meg. Jeg lar de kalde hendene mine varme seg litt på den. Det prikker forsiktig i fingertuppene. Men de er der. Og de er mine. Hendene altså. Armene. Skuldrene. Nakken. Den som er litt vond og støl. Halsen. Og hodet, som sitter på. Fremdeles. Magen. Den som rumler svakt. Sier fra at den også er her. Ryggen. Rumpa. Som er plassert på en hard benk. En benk langs en murvegg på Majorstuen. Som faktisk er mitt hjem. Jeg bor her, sier jeg høyt. Men jeg vet jo ikke med sikkerhet.

Tilbake til kroppen. Den som faktisk er her. Lårene. Som hviler forsiktig på den harde benken. Leggene. Anklene. Og føttene. De som tripper lett på bakken. Det er der alt sammen.

Vi trenger alle påminnelser. Vi trenger alle å flykte en gang i blant. Men vi trenger også å lande. Hvertfall gjør jeg det. Så i dag har jeg oppsøkt hjelp. Ikke av den profesjonelle typen. Så i denne stund befinner jeg meg hos familie, i nærheten av Drøbak. Jeg ser på dette som en slags husmorsferie. En slags feriekoloni folk dro til før. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir. Jeg vet heller om det er bra. Det vil tiden vise. Og tid har jeg visst enda. Det jeg vet er at jeg nå tar i et skikkelig tak. For å få det litt bedre.
Det viktigste er at man finner noe som funker bra for en selv. Så kan man gjøre nettopp det. Bare det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven.

Det er kanskje ingen hokus-pokus. Men når man befinner seg midt oppi gørra, kan det være vanskelig å skimte selv det sterkeste lys. Derfor minner jeg meg selv på det som faktisk er. For å se at jeg ikke forsvinner. For å unngå å bli så redd. For å kunne stå i angsten. Og for å få litt fri fra mitt eget hode.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg