I verktøykassa mi

Mentale verktøy. Ressurser. Selvhjelp. Egenomsorg. Overlevelsesmekanisme. Selvregulering. Kjært barn har mange navn. Jeg vet ikke med deg, men personlig syns jeg det kan være svært utfordrende å dra meg selv opp når jeg er nede. Utfordrende? Ja. Vanskelig? Ja. Men ikke helt umulig. Ofte snakker jeg om verktøykassa mi. Og nå ønsker jeg å gi deg et litt bedre innblikk i hva som er i den. Hva som fungerer for meg er ikke sikkert at vil fungere for deg. For vi er ulike individer med ulike behov.

Men jeg tror på å dele av tips og triks. For plutselig kan man plukke opp noe et sted. Noe som faktisk kan hjelpe litt. Og da er det langt fra bortkastet. Så la oss dele verktøy! La oss slå nok et slag for både raushet og åpenhet. For det kommer vi til å trenge.

Jeg skal tillate meg selv å skryte litt nå. Av meg selv. Litt god gammeldags selvskryt. For den verktøykassa jeg har i dag er full av verdifullt utstyr. Utstyr som ikke kan kjøpes for penger. Utstyr som jeg har jobbet hardt for å få tak i. Den typen utstyr man kanskje får med tiden, når man har gått livets skole. Og det har jeg gjort. En slik verktøykasse kommer ikke gratis. Jeg har jobbet hardt, alene, og sammen med andre, for å skaffe disse redskapene. Det er jeg svært stolt av.

Allerede i svært tidlig alder lærte jeg meg noen triks for å få det litt bedre. Jeg kan ikke ha vært mer enn 6 år gammel første gang jeg skapte meg min egen fantasiverden. Mitt eget fristed, hvor jeg bestemte reglene. Jeg kan enda huske hvordan jeg hardt lukket øynene, og visualiserte dette stedet. Når jeg følte at verden ble for stor, og var redd jeg skulle forsvinne, fant jeg også ut av at det hjalp å klappe meg selv på beina. Dette gjør jeg enda. Klapper meg selv på kroppen. Og forteller til meg selv hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg visste ikke den gangen hva som egentlig skjedde, eller hvilken funksjon mitt verktøy hadde. Men i dag vet jeg at den mekanismen har vært til stor hjelp for akkurat meg.

Har du gjort noe lignende noen gang? Fortell meg gjerne! Sammen kan vi være litt mindre alene.

I dag er jeg ikke 6 år gammel lenger. Og en fantasiverden er kanskje ikke nødvendig lenger. Jeg er jo på et helt annet sted både fysisk og psykisk. Men verktøy trenger jeg fremdeles. Det gjør vi alle. Jeg skal gi deg noen flere konkrete eksempler av redskaper jeg har.

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at musikk og skriving er i min verktøykasse. Dette er redskaper, eller våpen, som beskytter meg i hverdagen. Men så er det forskjell på forebygging og brannslukking. Jeg forebygger stort sett hele tiden. Kanskje litt vel mye. Men det er ikke alltid jeg lykkes. Og da hender det jeg må riste godt i verktøykassa mi. Det hender fremdeles at jeg må klappe meg selv på armer og bein. At jeg må ta på underlaget jeg sitter på. Eller at jeg må telle ned fra 100. Dette for å kjenne at jeg fremdeles er her. Og for å dra meg tilbake til virkeligheten.

Det beste redskapet i kassa mi er av den typen som ikke avhenger av andre mennesker. Det vil si, ting JEG SELV kan gjøre for å få det litt bedre. Da kjenner jeg på mestring, og jeg bygger selvfølelse. Med det sagt, så hender det jeg trenger hjelp fra andre. For slik er vi skrudd sammen. Vi mennesker trenger andre mennesker.

Jeg håper dette var litt nyttig på et eller annet vis. Kanskje til og med inspirerende. Har du en verktøykasse? Mentalt elle fysisk? Noe du gjør i utfordrende perioder som er til hjelp for deg. Hva enn som funker for deg. Så lenge det ikke går ut over andre mennesker. Jmf. Kardemommeloven.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg