I mine hender

Jeg våknet helt gjennomvåt av svette. Mareritt igjen. Lettelsen strøk over meg som et varmt teppe et par knappe sekunder, før virkeligheten slo ned igjen. Skulle ønske at det jeg våknet til også bare var en drøm. Men det var det ikke. Langt i fra. Alt var like ekte som tårene nedover kinnene mine.

Jeg kledde på meg og gikk ut. Lukten av pollen traff nesen min. Men det gjorde ingenting. Fuglene kvitret om kapp. Og solen blendet ansiktet mitt. Det hele var egentlig ganske fint. Men også litt trist.

Da jeg kom hit var det mørkt omtrent døgnet rundt. Og nå er vi på god vei inn i en annen årstid.

Plutselig var vi her, sa jeg og plukket opp en hestehov. Nesten som om jeg snakket til den. Den kunne i hvertfall lytte. Den lyttet uten å si noe spesielt tilbake. Og på en merkelig måte føltes det trygt.

Nå. 5 måneder senere. Har nesten alt blitt lysere. Ja, til og med håret mitt. Det eneste som ikke har blitt lysere er mitt innerste indre. Hjertet mitt. Hodet mitt. Det blir faktisk ikke mørkere enn dette, fortsatte jeg til hestehoven. Jeg tok et dypt åndedrag før jeg moste blomsten mellom hendene mine.

Noe så skjørt og vakkert. Og i mine hender.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg