Hvorfor løy jeg?

Jeg sitter i frisørstolen. Håret blir dullet med. Har akkurat klart å komme meg gjennom den verste small talken. Vær og vind ogsånn. Men så kommer det. Som en knyttneve i trynet. Hva driver du med da? Studere du, eller jobber du kanskje? Svaret mitt kom overraskende fort. Jeg studerer jeg. Å ja, hva da? Spurte frisørdamen. Løgn nummer to kom også overaskende fort. Jeg studerer sosialt arbeid. Spennende, hvor langt har du kommet? Fortsatte hun. Vel, jeg er på andre året nå. Det pulserte i kinnene. På dette tidspunktet kunne jeg kjenne rødmen stige i ansiktet. Men det la heldigvis ikke frisørdamen merke til, tror jeg. Hun hadde mer enn nok med å dulle med håret mitt. Resten av samtalen døde ut under lyden av hårfønere. Heldigvis.

Ferdig hos frisøren. Finere på håret enn på lenge. Likevel gikk jeg the walk of shame hjem igjen. Hvorfor kunne jeg ikke bare si det som det var? Hvorfor måtte jeg komme med to-tre løgner på rappen? Jeg er da ingen student. Sist jeg sjekket måtte jeg avslutte min studietid på grunn av sykdom. Psykisk sykdom.

Skulle jeg ha sagt det?

Hva driver du med da? Vel, jeg går på kafe jeg. Mye faktisk. Også skriver jeg litt når jeg føler for det. Bruker også en del tid på venner, familie. Og resten av energien min bruker jeg faktisk på å holde meg så stabil som mulig, for å unngå nye innleggelser på sykehus.

Det går selvfølgelig an å moderere sannheten litt når folk spør. Akkurat som frisørdamen kunne moderert spørsmålet sitt. Hadde hun heller spurt meg om hva jeg liker å gjøre, så hadde jeg kanskje sluppet å føle meg så liten. For man vet jo aldri egentlig hva folk kan måtte ha å slite med.

Så hvorfor løy jeg?

Ofte, når jeg møter nye mennesker, har jeg et ønske om å vise meg selv fra min beste side. Dette skjer enten bevisst eller ubevisst. Og det tror jeg gjelder flere enn meg. Møtet med frisørdamen var intet unntak. Så hva driver jeg med? På den litt lengre latenstiden jeg sikkert hadde klarte jeg å resonere meg frem til at det letteste, for begge parter, var å lyve å si at jeg studerte. Jeg følte det var lettere for meg å forklare der jeg satt og ble dullet med. En annen årsake til løgnen min var at jeg ikke ville at frisøren skulle bli ukomfortabel. Jeg ville ikke sette henne i en ubehagelig situasjon. Og kanskje den viktigste grunnen – jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville takle eventuelle oppfølgingsspørsmål. Så jeg løy.

Hadde dette vært et engangstilfelle så hadde jeg ikke kastet bort tid på å skrive om det, slik som nå. Men dette kunne like gjerne ha vært på nabokafeen. For en tid tilbake var det en eldre mann som spurte meg hva jeg drev med, og om jeg jobbet i nærheten. Nei, svarte jeg. Jeg er student. Det kunne også like gjerne ha vært på en fest til en i vennegjengen.

Jeg er fullstendig klar over at, hva driver du med da, kan være en måte å bryte isen på. En slags åpningsreplikk. Men poenget mitt er at man vet aldri. Man vet aldri hva andre måtte ha å streve med. Kanskje er man uføretrygdet, kanskje er man i full jobb, kanskje er man arbeidssøker, eller kanskje man har permisjon fra et sykehusopphold.

Jeg har etterhvert måttet lære meg noen teknikker for å takle sosiale situasjoner på en måte som føles ok for meg. Nå skal det sies at jeg er veldig åpen som person. Jeg tok et valg i 2016 om at jeg ville være åpen om mine psykiske utfordringer. Her på bloggen, men også i møte med andre mennesker. Dette valget var veldig bevisst fordi jeg hadde, og fortsatt har en stor tro på at åpenhet avler åpenhet, og at det igjen vil føre til et bedre samfunn å leve i. Jeg ville rett og slett være med på å bryte ned tabuer og stigmatisering kring psykiske lidelser. Det vil jeg fortsatt.

Likevel var det jeg som løy. Jeg løy, der jeg satt i frisørstolen. Og jeg skammer meg. Jeg skammer meg ikke for at jeg ville gjøre situasjonen best mulig. Jeg skammer meg ikke for at jeg ønsket å ta hensyn til frisørdamen. Men jeg skammer meg over den indre konflikten jeg satt igjen med etterpå. Og jeg skammer meg over at jeg kanskje selv hadde fordommer til denne frisørdamen. For alt jeg vet kan det hende hun selv har erfaringer med psykiske utfordringer. Tanken streifet meg jo ikke engang.

Er jeg for oppi mitt eget hode? Hvorfor kunne jeg ikke være åpen? Jeg som skal ha tatt et stort standpunkt. Jo fordi verden er ikke sort-hvitt. Det er ikke alltid alt eller ingenting. Selv om håret mitt ble dullet med så følte jeg meg ikke trygg der jeg satt. Ergo, ingen åpenhet. De fleste mennesker har jo mer enn nok med seg selv, og kanskje var det det som slo meg der jeg satt i frisørstolen.

3 kommentarer
    1. Hei Eline.

      Jeg forstår deg veldig godt, for jeg var arbeidsledig en periode, og når folk spurte meg om hva jeg gjorde, så kom jeg ofte med en nødløgn.

      Men når folk spør deg hva du gjør, kan du ikke si at du skriver på en bok? Du skriver jo veldig bra, og du har jo mye nedskrevet allerede, så hvis du samler det stoffet du har, og disponerer det litt, så har du sikkert nok til en bok. Kanskje en litt feminin vri på Elling-bøkene? Du skriver like bra som Ambjørnsen.

      Ønsker deg alt godt.

      Roger

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg