Hvordan har jeg det for tiden?

Jeg fikk et spørsmål fra en leser for litt siden. En som oppriktig lurte på hvordan det gikk med meg. Og jeg tenkte at det nå var lenge siden jeg har kommet med en slags oppdatering på hvordan ting går. Sånn egentlig.

I dag er det tirsdag. For nøyaktig en uke siden jeg ble innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling. Det ble med to dager innlagt for denne gang, heldigvis. Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på hva som skjedde og hvorfor. Men det sier seg vel selv at ting ikke har vært helt enkelt. Livet er jo litt sånn noen ganger. Det er ikke alltid det går bra, men det meste går over.

Etter at mormoren min døde i midten av juli har livet vært litt på vent for min del. Det har vært, og er, en sorg jeg aldri trodde jeg skulle få kjenne på. Jeg var ikke forberedt på det som skjedde i det hele tatt. Siden den dagen jeg fikk vite det har jeg fått tett oppfølging fra folk rundt meg. Noe jeg er veldig glad for. Det har vært til stor hjelp for meg.

Men hvordan har jeg det for tiden? Sånn egentlig? Jo, bedre og bedre. Jeg liker å svare det når folk spør. Det gir meg en følelse av håp, uansett omstendigheter. Og ting går jo faktisk bedre og bedre. Livet går fremover uansett om jeg vil det eller ei. Og jeg er jo like hel.

Det var også noen som lurte på om jeg kunne fortelle litt om hvordan hverdagen min ser ut. Og det kan jeg godt. Men jeg må vel innrømme at det går stort sett i det samme. Jeg er et vane-menneske til tusen. Kanskje over snittet avhengig av rutiner. Så godt det lar seg gjøre står jeg opp og legger meg til ca samme tid hver dag. Og selv om jeg ikke har bikket 30 enda, så har jeg døgnrytmen til en 80-åring. Noe jeg trives med.

Det aller første jeg gjør når jeg står opp er å sette på kaffe og radio. Da er det p3morgen som gjelder. (Og jeg vet faktisk ikke hvordan ting skal gå når bestegjengen skal gi seg etter desember). Hvis jeg orker sminker jeg meg. Antrekket ligger som regel klart fra kvelden før. Så fyker jeg ut døren, gjerne før kl.10, for å nyte en kaffe (og sigg) ute. Da fortsatt med p3 på ørene.

Jeg kan sitte i timevis på kafé. Gjerne alene. Men helst sammen med noen om vi har avtalt det. Jeg bor jo for meg selv, så jeg er avhengig av å komme meg ut, se andre mennesker, og gi fra meg et smil på dagtid. Sitter jeg alene på kafé skriver jeg litt (eller mye). Jeg har tatt meg en liten pause fra å aktivt se etter jobber, så stort sett hører jeg på radio og skriver.

Når jeg går lei av kafélivet tusler jeg som regel hjemover en tur. Da tar jeg gjerne en god omvei for å holde meg litt i aktivitet. Pluss at det fyller dagen litt. Og jeg elsker jo å gå. Skal jeg i noe behandling så gjør jeg også det rundt disse tider. Så går jeg gjerne en tur igjen. Kanskje i en av byens fine parker.

Jeg har litt for mye lopper i blodet til å sitte hjemme, så dette utsetter jeg så lenge jeg kan. Når det er sagt så er jeg ganske så ubrukelig på ettermiddag/kveld, så da prøver jeg så godt jeg kan å holde meg hjemme. Jeg sliter en del med å sove, så jeg prøver så godt jeg kan å ha gode vaner på kveldstid, som kanskje gjør meg søvnig. Det er ikke bare døgnrytmen til en 80-åring jeg har tillært meg, jeg har nok også mye av vanene. Ikke er jeg spesielt glad i å se på TV, men Dagsrevyen får jeg gjerne med meg. Netflix klarer jeg så vidt å uttale, men jeg vet det finnes en egen knapp for denne moderne funksjonen på en av fjernkontrollene mine.

Det er litt utfordrende å gå uten jobb eller skole. Likevel må jeg si at syns jeg er flink til å få dagene til å gå. Jeg syns tiden flyr kanskje litt for fort. Jeg er heldig som har et godt sosialt liv, pluss at jeg liker å få med meg ting som skjer. I perioder drar jeg ofte på ulike arrangementer og er flink til å bruke Oslo som by, med alle tilbudene som følger.

Med det sagt så ønsker jeg virkelig noe mer for meg og hverdagen min. På sikt ønsker jeg meg både utdannelse og jobb. Men alt til sin tid. Nå i mellomtiden tenker jeg på å melde meg inn i Røde Kors for å ha noe å engasjere meg i. I tillegg har jeg blitt spurt om å være gjesteskribent for et magasin, hvor jeg står fritt til å skrive om det som måtte engasjere meg. Dette gleder meg veldig. Vi trenger alle å kjenne at vi duger til noe. Føle mestring, og tilhørighet. Kanskje kan dette være en liten start for meg.

Jeg håper hvertfall det.

3 kommentarer
    1. Fint å høre det går bra med deg, og synest rutinene hørtes fine ut jeg.:-) Rart når ett radioprogram som har fått så lenge slutter ja, og spesislt når man hører på det som rutine omtrent hver dag. Utrolig fine bilde, du er veldig pen.:-)

    2. Syntes du har en fin hverdag. Å gå på kafé er også en av mine favoritter, alltid god stemning 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg