Hverdag igjen. Heldigvis.

Hørte på radioen i går morges at blåmandagen var her. At vi skulle komme oss over den vonde kneika sammen. Etter helgen liksom. La meg bare starte med å si at jeg er ekstremt lettet og glad for at det er hverdag igjen.

Her kommer et bildebevis. Bildet er tatt på god vei inn i tirsdagen. Som etter min mening er en svært så undervurdert dag.

Personlig er jeg ikke noe glad i helger. Jeg er så ekstremt avhengig av de få rutinene jeg har i hverdagen, at når helgen kommer så rakner alt. Ting blir så svevende, og stort sett blir jeg vandrende i gatene på måfå. Gjerne i timevis.

Jeg har jo hverken jobb eller skole, enda, så den berømte helgefølelsen slår aldri til på fredagene mine. Dessverre. Jeg går heller inn i en slags semi-depresjon. Den eksistensielle krisen min vokser seg bare større og større, og har en lei tendens til å eksplodere i helgene.

Helgen som var ble jeg sittende å gråte på kafé. Opp til flere ganger. Stusselig? Ja, kanskje. Men det måtte nok til. Da søndagen kom forsøkte jeg å vrenge de hjernecellene som var igjen, i håp av å finne en slags forklaring. Når klumpen i magen blir for stor søker jeg alltid svar på hvorfor. For finner jeg en forklaring kan jeg som regel klare å akseptere den ekle klumpen litt lettere, for så å komme meg videre.

Dette har jeg bestemt meg for å ta tak i. Denne helgekrisen. Ettersom det er noe jeg ser at stadig gjentar seg, omtrent som et mønster, så ønsker jeg å gjøre noe med det.

Jeg sier ikke at hver dag skal være en dans på roser, for det tror jeg gjelder fåtallet av oss. Jeg tror også vi trenger et par nedturer i ny og ne for å kjenne på livets glade sider. Kontrastene må til, tror jeg. Hvis ikke blir livet kjedelig. Vi må kanskje bare passe på at kontrastene ikke blir for store, og for vedvarende. Balanse er det folk snakker om. Den jævla balansen. Jeg har enda ikke funnet den. Og er det noen som virkelig har lett. Så er det meg. Kanskje skal jeg vente så den finner meg.

Nei, tilbake til det mer konkrete. Hvordan skal jeg løse denne helgekrisen?

Jo, jeg skal skrive ukeplaner. Rett og slett sette meg ned å skrive ned punkt for punkt hva jeg skal fylle dagene med. Ikke noe er for dumt, for smått, eller for stort i mitt liv. Jeg må nå ta i bruk noen av de teknikkene som ble brukt mens jeg var innlagt. Det gjør jeg for å pakke meg selv enda litt bedre inn. Være litt føre-var, heller enn etter-snar.

Uansett om balansen finner meg, eller om jeg finner den først, så skal jeg forsøke aktivt å jobbe meg frem til det som fungerer best for meg. Selv om jeg kanskje har et lite håp om at balansen skal finne meg først, så skal jeg ikke bli sittende i sofaen og vente på at den skal banke på døren min. Nei, jeg er for rastløs til det. Og uansett resultat, så føles det jo (nesten) alltid godt å kjenne at man jobber for noe.

Om denne helgekrisen min har jeg også tenkt følgende – Kanskje hverdagene blir så mye bedre nettopp fordi helgene er så kjipe? Kanskje mandagene blir ekstra bra fordi jeg har lidd meg gjennom søndagene?

Kanskje er det nettopp dette som gir meg balanse?

Ja, kanskje. Men behøver det å være slik? Eller kan jeg finne en løsning som gir meg balanse uten å måtte gå på veggene i helgene? Kan jeg faktisk gjøre noe aktivt for at helgene ikke skal bli så ille? Jeg tror det. Og den makten jeg selv har til å gjøre en positiv endring i eget liv, det er makten av det gode slaget.

Men, jeg er vel ikke alene om å sette meg mål uten å klare å nå de. Det hender rett som det er at jeg gjør det. Og det er da ingen krise, er det vel?

Helgekrise? Kanskje. Men så er det jo tross alt hverdager det er flest av. Heldigvis for meg.

Så jeg prøver likevel.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg