Hvem kan jeg stole på?

Et møte. Et rom med et gedigent bord. Fylkeslegen i den ene enden, overlegen i den andre. Jeg satt jo der jeg også, men det tror jeg et øyeblikk at de glemte. De var begge der for å hjelpe meg. Tror jeg hvertfall.

Jeg slet med å få med meg alt som ble sagt. Jeg har muligens konsentrasjonsproblemer for tiden, men jeg er ikke helt borte. Jeg hørte noe lignende fra fylkeslegen som, dette kan vi ta siden, pasienten skal slippe å høre på, det er tross alt hennes møte. Jeg tror ikke jeg var alene om å kjenne på den ubehagelige stemningen som fylte rommet. Men så gikk det bare et par minutter før fylkeslegen og jeg var de eneste igjen.

Jeg forsøkte å puste med magen. Jeg var så sliten i hodet. Og følte mye sto på spill. Jeg beklaget for fylkeslegen at jeg kanskje var litt frynsete, nervøs og utilpass. Men fikk et vennlig smil tilbake. Fylkeslegen sa det ikke gjorde noen ting. Jeg slappet litt mer av. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å ytre min mening rundt situasjonen.

Fylkeslegen så på meg og spurte, du har gått på medisiner en stund du, har du ikke? Jeg nikket bekreftende tilbake. De fleste har godt av en pause fra medisiner etterhvert. Det er jo sterke medisiner det er snakk om. Jeg kjente hjertet gjorde et ekstra hopp. Alt jeg vil er jo å klare meg uten. At ting skal være bra. Og ikke minst, at jeg skal få slippe de svært så nedverdigende og vonde opplevelsene med tvangsmedisinering.

Det skjedde igjen denne uken. Det går kaldt nedover ryggen min bare jeg tenker på det. Og jeg sitter igjen, med medisiner i kroppen min. Jeg får de ikke bort uansett hvor mye jeg vil. Uansett hvor redd jeg er. Uansett hvor hardt jeg måtte ønske. De sier det ikke er farlig. De sier det gjør meg godt. Jeg vet ikke. Og den usikkerheten er vond å bære.

Men satt fylkeslegen virkelig der nå og sa jeg hadde hatt godt av en pause? Jeg tror jeg ble stille en stund. For jeg kunne ikke la være å tenke på den siste injeksjonen. På overlegen som på død og liv skulle få gitt meg den. På politiet som hentet meg. På alle menneskene som holdt meg nede på sengen. På alle vondtene kroppen etterpå. Hvorfor gå igjennom alt dette, hvis man like etter tenker jeg skal ha en pause fra såkalt sterke medisiner?

Jeg tror at det jeg egentlig lurer på er om denne tvangsbehandlingen kunne, skulle, eller burde vært unngått? Hvem kan jeg stole på når ikke legene er enige? Jeg har vært under tvungen behandling og blitt gitt medisiner mot min vilje en god stund nå, og senest denne uken fikk jeg en injeksjon satt. Det er vondt og vanskelig å ikke vite om jeg kan stole på helsevesenet, som egentlig kun er til for å hjelpe.

Jeg kan godt være den første til å innrømme at jeg bare er et menneske. Og vi mennesker gjør feil. Men har vi egentlig råd til det i helsevesenet? Jeg har ingen medisinutdanning, jeg er ingen lege. Jeg er Eline, og jeg er utstyrt med sterke følelser og meninger. Og jeg kjenner kroppen min best selv.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #tvang #medisiner

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg