Hjelperne

Jeg har gått ute i dag. Rundt og rundt på sykehusområdet. Jeg ser dem overalt. Fra akuttposten, til allmenposten, og til poliklinikkene. De småløper. Alle sammen.

Alle disse menneskene, det eneste de vil er å hjelpe.

Hjelpere. Det er det de er.

 

Noen sitter og skriver. Noen løper fra dør til dør. Andre sitter i samtaler. Men alle hjelper.

Jeg hører rasling fra nøkler. Jeg ser navnskilt og alarmer. Jeg hilser. Tar nye folk i hendene.

Nye leger. Nye psykologer. Nye sykepleiere.

Hjelpere. Det er det de er. Hjelpere.

De vil hjelpe meg til å hjelpe meg selv. Jeg vet det.

 

De vil bare folk sitt beste, det må jeg tro på. For selv om vi ikke alltid er enige så er jeg sikker på at de er på mitt lag. Det merker jeg.

Hjelpere vil jo hjelpe.

 

Jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for dem. Kanskje ville jeg ikke vært i live.

 

Men det er viktig å huske på at hjelperne bare er mennesker de og. Akkurat som deg og meg.

Vi mennesker er utstyrt med sterke følelser og med egne meninger. I tillegg er vi forskjellige.

Vi er unike hver og en av oss.

 

Det er det som er så fint, syns jeg. Ulikheten, likheten, og mangfoldet. For på mange måter er vi like like som vi er forskjellige. Og det er fint. En ting er hvertfall sikkert, vi mennesker trenger hverandre.

 

Alle disse menneskene. Lite visste jeg at de bare ville hjelpe.

4 kommentarer
    1. Jeg er fortsatt like imponert over hvor flink du er til å skrive om disse problemene, Eline. 😍

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg