Hemmeligheter og søvnløse netter

Fra ett av hjørnene mine. Venter på en sms. Hodet er rastløs, men kroppen nummen. Ingen heldig kombinasjon, men jeg begynner å bli vant til det. Følelsen av å ha glemt noe slipper ikke taket. Er det viktig nok så kommer du på det, sier folk. Jeg gjentar det høyt til meg selv, men tror ikke helt på det. Som en klo har følelsen festet seg om brystet mitt. Et konstant ubehag som gjør det umulig å glemme at jeg har glemt noe.

Nylig fortalte jeg noe jeg har holdt hemmelig en stund, noe som har plaget meg, for psykologen min. Den typen hemmelighet som har ført til mye skam og søvnløse netter. Årevis med terapi bak meg, og jeg har fremdeles vansker med å snakke om enkelte ting. Tar heller på meg humor-hatten, og later som om jeg fikser livet.

Psykologer hører nok mye rart i løpet av en karriere. De er vant med alle slags følelser, og alle slags hemmeligheter. Men en gynekolog er også vant mye forskjellig. Det gjør det ikke noe enklere å vise underlivet sitt for det. Poenget mitt er at det kanskje finnes situasjoner vi opplever som så ubehagelig at det blir vanskelig å venne seg til. Kanskje skal vi ikke det heller. Men selv om ting kan være ubehagelig så vil jeg påstå at det ofte kan være verdt å stå i. For ingenting varer evig. Det gjelder da også for et ubehagelig besøk hos psykologen. Eller gynekologen. Og kanskje vil man kjenne på en lettelse i etterkant. Det gjorde hvertfall jeg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg