Har det så bra at jeg blir redd

En stadig oppadgående rus. Bare uten rusen. En opptur som fremdeles er stigende. Hvor høyt kan jeg komme?

Ordene fortsetter å renne inn. Gode alle sammen. Mennesker som fremdeles er her. Jeg finner noe godt i dem alle. For det finnes så mye godhet der ute. Jeg gleder meg så mye til å stå opp, til en ny dag, at jeg ikke vil sove.

Føler meg levende. Boblende. Brusende. På grensen til elektrisk. Kanskje til og med forelsket. Jeg lever i en bok. Puster gjennom en penn. Og jeg føler nå at jeg ser med hjertet. At jeg lytter med øynene. Måtte det vare!

Det kjennes så bra at jeg blir redd. Men redd behøver ikke være negativt. Hva er vel en melodi uten en moll? Alt kan ikke gå i dur. Ikke hele tiden. Så mens jeg fremdeles er her oppe i høyden utforsker jeg redd. Jeg går inn i moll med åpne øyne. Lytter til hjertets språk.

Fallhøyden blir kanskje større og større her oppe, men jeg er ikke redd for å falle. Litt skrubbsår er ikke farlig. Men kan man ha det for bra? Jeg vet ikke. Det eneste som er sikkert er at det en gang vil snu. Hvor mange kilometer i timen er uvisst. Men denne gangen vil jeg være klar!

Jeg finner frem plastrene mens det gode pågår. Og samtidig lagrer jeg alle gode øyeblikk, alle gode ord, og alle gode mennesker i hjertet mitt. I den ekstra harddisken som rommer det som blir for mye for hjernen. På den måten unngår jeg overbelastning.

Smart? Genialt, mener jeg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg