Hadde hun spurt meg

Med en Marlboro mellom fingrene, og en kopp kaffe foran meg. Her sitter jeg. På trappen foran Litteraturhuset. Både leppestiften og penkåpen er på. Det er liksom en sånn fin dag. En sånn type dag hvor solen skinner, og hvor folk smiler til hverandre. Helt ukjente mennesker. Helt uten grunn. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet her, men det må ha vært en stund. For det som nå er igjen av kaffe har blitt kaldt. Og det som tidligere var et tomt askebeger er fullt.

Det er deilig å sitte her. Jeg er alene, men uten å være helt alene. Det er jo folk rundt meg. Forskjellige mennesker i forskjellige aldre, farger og fasonger. Vakre alle sammen. Alle med hver sin historie. Men jeg sitter her for meg selv. Ingen av de rundt meg vet hvem jeg er, og det er noe litt befriende med det. Jeg legger merke til en dame som sitter et stykke unna meg. Hun er flott. Har et blått skjerf rundt halsen, og nydelig rødt hår. Jeg lurer på hva hun heter. Jeg lurer på hvem hun er. Og jeg lurer på hva hun tenker på. Hadde jeg spurt henne ville jeg kanskje fått vite.

Hadde hun spurt meg ville hun kanskje fått vite at mitt navn er Eline. At jeg liker musikk. Og at jeg liker å skrive. Særlig om psykisk helse. Hadde hun spurt meg ville hun kanskje fått vite at jeg savner mormoren min. Hun døde nemlig for en stund siden, men det føles fremdeles som om det var i går. Hadde hun spurt ville hun kanskje fått vite at jeg spiller The winner takes it all av ABBA på ørene, om og om igjen. Fordi det minner meg om henne. Om mormoren min. Hun ville kanskje fått vite at jeg bruker parfymen hennes. Og at sigaretten mellom fingrene mine også er der fordi det minner meg om henne. Mormoren min.

Hadde hun spurt ville hun kanskje fått vite at grunnen til at jeg stadig går på kafe er fordi jeg egentlig trenger selskap. Hadde hun spurt meg ville hun kanskje fått vite at jeg ofte snakker med meg selv. Litt fordi jeg ikke liker stillhet. Men mest fordi jeg da får de svarene jeg vil ha. Som regel.

Hadde hun spurt meg ville hun kanskje fått vite at jeg kjemper en kamp. At jeg i lang tid har vært under behandling i psykiatrien. Og at jeg fortsatt strever med å akseptere sitasjonen. Hun ville kanskje fått vite at jeg vet at hjelpeapparatet vil meg vel. For de er jo bare mennesker de og. Hadde hun spurt ville hun kanskje fått vite at jeg bruker hver eneste dag, hvert eneste minutt, hvert sekund, på å finne styrke i meg. Styrke til å komme videre. Til å finne glede. Til å le. Til å gi livet mening. Og ikke minst til å bli et bedre menneske.

Men hun spør ikke. Den flotte damen med det blå skjerfet og det nydelige røde håret ser på meg. Hun smiler. Jeg spør heller ikke henne. Men jeg smiler tilbake. Stumper den siste sigaretten. Og går.

Tenk på alle vi går forbi bare i løpet av en dag. Forskjellige mennesker i forskjellige aldre, farger og fasonger. Vakre alle sammen. Alle med hver sin historie. Spør du?

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg