Fult publikum. Men scenen er tom

Jeg føler alle ser på meg. Det er bare det at jeg er usynlig. Fult publikum. Men scenen er tom. Best å holde seg unna. Jeg er her, uten å være her. Best å komme seg unna. Men det er vanskelig å vite hvor jeg skal av når jeg ikke vet hvor jeg er. Hele kroppen er nummen.

Jeg forsøker å åpne munnen, men ingen lyd kommer ut. Jeg forsøker å løfte beina, for alt jeg vil er å løpe. Men ingenting skjer. Jeg titter ut av vinduet. Nok en fin sommerdag. Og jeg som skulle ønske det var vinter. Ja, så har jeg kanskje nådd bunnen.

Jeg har hvertfall sluttet å grave.

Kjære Eline,
Du vil aldri bli alene. Jeg skal være med deg. Uansett. Jeg er her. Uansett. Du skjønner det kanskje ikke nå, men etterhvert vil du forstå. Jeg skal holde hånden din. Jeg skal tørke tårene dine.

Det kommer til å ordne seg.

2 kommentarer
    1. Jeg har det på samme måte, jeg er her, men jeg er ikke her.

      Er det en form for dissosiasjon? Om noen bare visste hvordan man kommer seg ut av det…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg