Fra moll til dur

Det er ikke alltid jeg rekker å tenke ferdig en tanke før det kommer en ny. Litt sånn som nå for tiden. Så jeg skriver. For å sortere. Og nå er jeg her igjen. Samme sted. Samme kaffe. Samme sigarett.

Alene, men med mennesker rundt meg. Ikke husker jeg hvordan jeg kom hit, men nå er jeg her. Igjen.

Så mye er likt, likevel er noe annerledes. Jeg har jo vært her før, men jeg kjenner meg ikke igjen. Så jeg skriver. For å trygge.

Jeg vet ikke hva, hvor, eller hvordan. Men jeg tror jeg vet hvorfor. Og det må da bety noe. Noe stort. Det er bare det at jeg har glemt noe. Noe viktig. Det er som om jeg spiser suppe med gaffel. Livet går i moll. Jeg nærmer meg stadig, men veien er enda lang.

Hva tenker du om det? Var det ei som spurte. Jeg vet ikke. Hørte ikke hva hun hadde sagt. For mange tanker. For liten plass. For liten tid.

Som om kroppen danser stilledans, mens hodet, tent som et lys, vil ut i full dur.

You won’t let go, you won’t give in. Till every part of you is suffering. It’s the strangest thing, it’s deliberate. Done with intent, without repent, synger Susanne Sundfør så vakkert. Det hører jeg. For musikken står ikke stille. Det hele er villfarende. Eller delirious, som Sundfør synger på engelsk.

Å, hvis bare livet mitt var en sang. Jeg ville bare brukt de vakreste ord. Tror jeg. Men akkurat nå er livet mitt bare en melodi, tom for ord. Og det hele går i moll.

Men jeg nærmer meg. Og snart går det fra moll til dur. Med kun de vakreste ord.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg