Første julen uten familie

En uforklarlig knute i brystet er erstattet med dårlig samvittighet. Jeg skal tilbringe min første jul uten familie. Og det er selvvalgt. Jeg burde kanskje ikke ha skrytt så høyt av mitt lengre opphold utenfor hovedstaden. For samme dag som jeg gjorde det pakket jeg kofferten og vendte snuta hjem igjen. Hva som er årsaken kommer jeg ikke til å legge ut her. Det hører ikke hjemme på en blogg. Likevel er det noen tanker jeg ønsker å dele denne lille julaften.

Jeg er nok ikke alene om å bli litt tenåring igjen når familietid og jul kombineres. Jeg tror mange voksne barn (som meg) og foreldre blir dratt litt tilbake til gamle roller rundt denne tiden. Det kan sikkert ha sin sjarm for noen. Men Eline (15) ønsker ikke jeg å treffe igjen. Og det tror jeg ikke du gjør heller.

For litt siden kom jeg over en kronikk om det å velge en jul alene. Ord som skam og tabu ble nevnt i den sammenheng. Ingen utenforstående kan vite hva som foregår i en familie, eller i et hjem. Mange, inkludert meg selv, har et anstrengt forhold til jul. Det er slettes ikke alle som har en familie å feire jul med. Det er heller ikke alle som engang har tak over hodet. Mange går også inn i høytiden med sykdom. Fysisk eller psykisk. Noen må være på institusjon. Noen feirer kanskje sin første jul uten sin kjære. I en tid hvor hygge, kos, og jule-pysjer florerer på Internett, så finnes det så mange ulike skjebner der ute. De må vi ikke glemme.

Radikalt som dette kanskje kan virke, så er det et forsøk på å ta vare på meg selv. Kall det heller egenomsorg. Det er ikke sikkert det blir lett. Det er jo fremdeles noen dager igjen av dette året. Men det er ikke slik at jeg skal ligge i fosterstilling når sølvguttene synger julen inn. Uten at dette skal bli en slags ny tradisjon, så skal jeg forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen. Og det håper jeg du der ute også vil gjøre.

Tilbake til det trygge. Langs kjente gatehjørner. Til mine rammer. Uansett hvor vondt det også gjør, så er jeg lettet. På vei til dagens kontor smilte jeg fra øre til øre. Omtrent i piruetter langs Bogstadveien. Og nå, med en bøtte kaffe på bordet foran meg, og med notatboken i fanget. Og klumpen i magen, den er borte. Uansett hvor lang og ensom denne julen potensielt sett kan bli, så er jeg i dette øyeblikk proppet av håp.

Kanskje kan jeg virke egoistisk. Kanskje til og med kald. Men ingen kan vite hva som foregår på innsiden av et annet menneske. Ikke engang psykologen min klarer det. Med det sagt, så håper jeg inderlig at du som leser tar godt vare på deg i tiden fremover. Uansett hvordan den tilbringes. Og husk det er tross alt «bare» noen røde dager. Hverdagen kommer tilbake før vi aner det.

3 kommentarer
    1. Det høres ut som om du har tatt riktig valg for deg selv. Det står det stor respekt av. Fortsett å ta vare på deg selv.

      God jul!

    2. Takk for at du tar vare på deg <3 for at du deler så viktige ting…. etter min mening burde bloggen din blitt pensum… hadde den vært det så kunne kanskje familien min hatt det enklere… du er ikke alene, du har oss <3 stor juleklem fra meg

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg