Første julen uten deg

Jeg ser på mobilen min. Noterer meg datoen, og blir litt overrasket over å være så nærme jul.

Som i likhet med mange andre, gruer jeg meg litt til denne tiden som kommer. Jeg er ikke alene om å ha et anstrengt forhold til denne høytiden. Dessverre. Men akkurat denne julen gruer jeg meg litt ekstra til. Dette blir jo min aller første jul uten mormoren min, og det vet jeg helt ærlig ikke hvordan jeg skal håndtere.

Det har gått over fem måneder siden hun gikk bort, men det føles fortsatt like uvirkelig. Som om hodet og hjertet mitt bare ikke vil godta at hun faktisk er død. Men det er hun. Og den bunnløse sorgen treffer meg fremdeles like hardt.

Hvis jeg lukker øynene kan jeg enda høre stemmen hennes. Den fantastiske latteren. Røykhosten. Jeg kan fortsatt se smilet hennes. Jeg kan kjenne lukten av Marlboro Gold kombinert med parfyme. Lukten av trygghet er fremdeles godt festet i nesen min.

Jeg kunne aldri i min villeste fantasi forestille meg at et savn kunne gjøre så vondt. Men her er jeg altså. Uten mormoren min. Hun som betydde så uendelig mye for meg. Det gjør hun enda. Hun var nemlig ikke bare mormoren min. Hun var også min aller beste venn. Min klippe. Jeg har aldri kunne sett for meg å miste henne. Den tanken har rett og slett vært utenkelig. Men nå er hun borte. Og jeg vet ikke om jeg noen gang vil få se henne igjen.

I 28 år var vi uatskillelige. Og nå beveger jeg meg snart inn i en høytid uten henne. Jeg har tidligere hørt folk snakke om savn etter døde som blir forsterket i julen. Men jeg har ikke helt forstått betydningen. Før nå.

Mine tanker går ut til deg som kanskje også har mistet noen nær. Til deg som går inn i en jul uten din kjære. Til deg som føler på ensomhet. Til deg som strever med mat. Til deg med rusproblemer. Og til deg som aller helst vil tilbake til hverdagen.

Livet er ikke alltid lett, det er helt sikkert. Men det som er like sikkert er at hverdagen kommer tilbake. Det er hvertfall det jeg prøver å si til meg selv. Men så er det ikke alltid det hjelper å snakke med seg selv. Dessverre.

Det skal nok gå på et vis. Denne julen. Jeg har vært igjennom stormer før. Så på en eller annen måte går det jo. For hva er alternativet?

Selv om tapet, sorgen, og savnet er uendelig stort, så kjenner jeg på en takknemlighet. Jeg er utrolig heldig som har lært et så flott menneske å kjenne. Heldig som faktisk kan savne noen så sterkt. For min mormor – hun var helt rå. Jeg liker å tro at en del av henne lever videre. At hun på en måte bor i hjertet mitt. Med fare for å høres ut som en klissete klisjé, så kjenner jeg kjærligheten og varmen hennes leve videre. Og det er verdifullt. Faktisk på grensen til magisk. Den type magi som man må ta vare på. Så det gjør jeg.

Jeg finnes ikke religiøs. Dessverre. Men jeg har en tro likevel. Og et håp. Det må jeg bare ha. En tro og et håp om at hun fremdeles er her et sted. Og at hun følger med likevel. <3

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg