For det var deg og meg

Jeg lukker øynene.

Det lukter røyk. Og svak parfyme. Mommi er her. Vi deler en kanne med kaffe og en pakke sigaretter. Marlboro Gold. Praten flyter som alltid. Vi løser verdensproblemer. Sammen er vi dynamitt, sier Mommi og ler. Jeg kan ikke annet enn å le med. Latteren hennes er så smittende. Hun ser på meg og gir meg en god klem. Jeg blir helt varm innvendig. Jeg har ikke vært så glad på lenge. Jeg føler meg trygg.

Vi sitter i hver vår ende av sofaen, som alltid. Ser litt på TV sammen. Og ler enda mer. Jeg ser nøye på Mommi. Memorerer hver eneste smilerynke. Så jeg aldri vil glemme dette magiske øyeblikket. Vi tar frem favorittboken min «Solegget» og leser den sammen. Baklengs såklart. Det har vi alltid gjort. Jeg fniser og ler som om jeg ikke har gjort noe annet.

Plutselig faller bildet bak sofaen ned fra veggen. Det ga fra seg et lite dunk i det det traff hodene våres, og vi ble begge svært overrasket. Mommi bryter ut i latter. Og jeg følger med. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der og lo, men til slutt var begge støle i magemusklene. Det kjentes godt. Det kjentes så trygt. For det var deg og meg.

Jeg åpner øyene.

Det lukter røyk. Og svak parfyme. Men Mommi er borte. Jeg drikker litt kaffe, og røyker et par sigaretter. Marlboro Gold. Jeg sitter i sofaen. Alene. Og bildet fra stuen til Mommi henger over hodet mitt. Men i min stue. Det faller ikke ned. Ikke denne gangen. Og ikke ler jeg heller. Jeg henter frem «Solegget», for å bla litt i den. Den samme boken som i alle mine leveår lå trygt oppbevart hos Mommi. Jeg lukter på den. Tar på den. Og begynner forsiktig å lese. Baklengs såklart. Det har vi jo alltid gjort.

Ted rav ne gnag ne netil ekipevla mos eddob i te tluh ert i negoks. Jeg stopper opp litt. For å se om noe skjer. Om det kommer noen latter. Eller en slags røykhoste. Men den eneste som hoster her er meg. Jeg bestemmer meg for å lese igjennom boken. I et forsøk på å komme nærmere.

Det var en gang en liten alvepike som bodde i et hult tre i skogen. Hun syns det var så morsomt å danse. Om våren danset hun velkommen-kjæresol-dansen, om høsten danset hun hvirvle-guleløv-dansen, og om vinteren fall-hvitesne-dansen. Men når hun hadde danset en liten stund, ble hun så trett at hun krøp inn i treet sitt, og der sovnet hun.

Jeg klarer ikke lese lenger. Bokstavene svømmer i tårene mine. Mommi? Hvisker jeg forsiktig. Ingen svar. Mommi?! Denne gangen roper jeg. Kan du høre meg? Kan du se meg? Fortsetter jeg desperat. Jeg lukker øynene. Det skjer ingenting. Jeg prøver å presse de sammen, for å se om det hjelper. Men det gjør bare vondt. Alt jeg vil er å le. Med deg. Jeg løfter blikket. Ser på bildet som nå henger på min vegg. Det henger stødigere enn noen gang. Faktisk kan jeg skimte støvrester på rammen. Og av en eller annen grunn får det meg til å le. Sånn skikkelig. Sånn med magen. Og det kjennes godt. Det kjennes trygt.

For det var deg og meg.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg