Et uheldig mønster, men med håp for endring

En god start er å bli klar over de uheldige mønstrene. Hva som tenkes. Hva som føles. Og hva som blir til handlinger. Ikke alt er like konstruktiv. Men slik er livet. Det går opp og ned. Jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg føler jeg tar skikkelig sats. Mot en vegg. Jeg har tatt flere sjanser den siste tiden, men veggen jeg stadig treffer er (heldigvis) laget av luft. Så det gjør ikke så vondt fysisk.

Hvordan har du blitt den du ha blitt? Spurte behandlere min meg. Det er en stund siden nå, men jeg klarer ikke la være å tenke på det. For hva er egentlig svaret? Hvordan har jeg blitt Eline?

Jeg skal ikke rote meg langt inn i en debatt om arv og miljø. For i mitt tilfelle er jeg kanskje sikker på at det har vært miljøet som har formet meg mest. Det betyr ikke at jeg tviler på om jeg er datter av min far og mor. Det tror jeg ikke jeg kan lyve meg unna. Men jeg tror jeg har utviklet noen av egenskapene mine på grunn av miljøet. Nå er jo ikke jeg noen forsker eller noe slikt, men jeg er min egen ekspert. Ergo denne konklusjonen.

Da behandleren min spurte siktet han til mine refleksjonsevner, min diplomatiske væremåte, og min evne til empati. Jeg ble veldig glad for å høre at jeg kan oppfattes på den måten, for det er absolutt ingen selvfølge. Så bør det også nevnes at disse egenskapene, disse evnene, er mer tilstede i enkelte perioder enn andre. Slik som hos de aller fleste andre mennesker. Ting kan svinge, og ting kan variere fra tid til annen.

I likhet med hos familier flest så har min familie noe bagasje. Utfordringer er kanskje ordet. Det er psykiske utfordringer på begge sider av min familie, sånn i tilfelle om arv skulle ha noe å si. Foreldrene mine skilte lag da jeg var svært liten, så det husker jeg ingenting av. Men jeg vet, og husker, en oppvekst hos moren min. Hun må være et av de tøffeste og sterkeste mennesker jeg kjenner. Jeg er utrolig glad i, og knyttet til, moren min. Men ting har ikke bestandig vært rosenrødt. Men uten moren min ville jeg jo aldri ha vært her. Og jeg ville nok heller ikke ha blitt til den jeg er i dag.

Da jeg var 16 år gammel var ting så vanskelig at barnevernet overtok omsorgen en stund. Jeg bodde i et besøkshjem, var innlagt i BUP en periode, og jeg bodde på to forskjellige barnevernsinstitusjoner. Dette var en svært tøff periode for meg, men også for de rundt meg. Ingen tvil om det. Jeg kan huske å ha tenkt at jeg skulle ønske jeg aldri fikk den hjelpen. Et ønske om at jeg aldri ble oppdaget. Men igjen, hvem hadde jeg da vært i dag?

Jeg har møtt mange hjelpere på min vei. Enkeltmennesker som har åpnet både hjertet og dører for meg. Mennesker jeg aldri vil få takket nok. Uten dem ville jeg nok ikke ha vært her. Jeg ville hvertfall ikke vært den jeg er i dag. For i mitt sinn finnes det ingen tvil. På grunn av disse hjelperne, disse flotte varme enkeltmenneskene, og gode venner, har jeg utviklet evnen til å se det gode i folk. Og jeg er evig takknemlig for det.

Så fort jeg ble myndig pakket jeg sekken og flyttet for meg selv. Det kan være tøft nok i utgangspunktet. Jeg hadde i tillegg videregående jeg skulle fullføre, og en jobb ved siden av for at ting skulle gå rundt. I tillegg til at jeg slet mye med psykiske utfordringer.

Opp igjennom barndommen min lærte jeg meg en del teknikker. Såkalt mestringsstrategier. Strategier som fungerte godt for meg da, men som nå er i veien for meg og mitt liv. Denne teorien har jeg ikke klart å komme opp med selv, men underveis i terapien har jeg oppdaget ulike psykologiske teorier for å forstå meg selv bedre. Jeg er konstant på vakt. Alltid i beredskap. Jeg har alltid en fluktplan, uansett hvor jeg er og hvem jeg er sammen med. Jeg vurderer en hver situasjon og et hvert menneske nøye. Dette gjør jeg for å kunne tilpasse meg, og for å ivareta meg selv best mulig.

Jeg kan også huske at jeg lagde meg min egen fantasiverden. Gjerne da jeg opplevde ubehagelige ting. Da lukket jeg øynene for å skape min egen virkelighet. Dette strever jeg jo fremdeles med. Men en god start er å være seg selv bevisst.

Som sagt så har disse ubevisste teknikkene fungert godt for meg opp igjennom oppveksten, men nå har det blitt til et uheldig mønster. Et mønster som er vanskelig å bli kvitt. Vanskelig, men ikke umulig. Jeg er redd for å fortsette i samme tralten fordi jeg kan gå glipp av ting. Jeg er redd jeg går glipp av potensielt fine ting her i livet, fordi jeg har et behov for å flykte, fremdeles. I dag har denne strategien min blitt belastende og slitsom å leve med. Men det finnes håp. For er man klar over hva som skjer, og kanskje også hvorfor, så tror jeg det er så mye enklere å jobbe for en endring.

Om man bare ønsker det selv.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg