Et stort ønske

Alt er barn vil er å gjøre foreldrene sine stolte. Hvertfall har det vært, og er, et stort ønske hos meg. Dette gjelder uansett alder. Men personlig kjenner jeg at dette ønsket, om mulig, er sterkere nå enn da jeg var liten.

Jeg vet så inderlig godt at alle mine foreldre er stolte av meg uansett. Jeg er veldig heldig sånn sett. Mulig dette er midtlivskrisen som slår til litt for tidlig. Det hadde ikke overrasket meg – jeg som som regel alltid er tidlig ute i livet. Til både større og mindre ting. Men jeg klarer rett og slett ikke styre unna å sammenligne meg selv med andre. Det er nok dessverre et kjent fenomen. Og ordet burde dukker oftere opp. Alt jeg har ønsket meg i livet er et trygt, enkelt, A4-liv. Med mann, barn, et lite hus, stasjonsvogn, og hund. Med trygge rammer, stabilitet, og forutsigbarhet.

Vel, mitt liv har til nå vært alt annet enn A4. Og noen ganger kan denne tanken treffe meg ganske hardt. Om jeg er i det litt sårbare hjørnet, så kan jeg faktisk føle meg direkte mislykket. 30 år snart. Uten utdannelse, uten jobb, uten barn, ingen bil, ingen hus. Fremdeles singel. Og jeg kan føle på at tiden renner ut. I tillegg til å skuffe de rundt meg. Dette skriver jeg, med fare for å høres litt bitter ut. Men heldigvis befinner jeg meg ikke alltid i dette sårbare hjørnet. Jeg er ofte flink til å røske meg selv opp igjen. En evne jeg er stolt av å ha. Alt skjer for en grunn, er det noe som heter. Og for en som ikke tror på tilfeldigheter er det jammen godt å være grunnleggende optimist. For jeg tror oppriktig at jeg har det beste i vente.

Min virkelighet har aldri vært A4, og kanskje vil den heller aldri bli det. Det er det ingen som vet. Det jeg vil frem til er at det jo er en grunn til at ting har blitt slik de har blitt. Det er en grunn til at jeg har blitt den jeg er i dag. Alt har jo en slags forklaring. Jeg skal ikke levere fra meg noen forsvarstale, for jeg er langt fra noe offer.

Dessuten er det helt normalt og svært menneskelig å sammenligne seg selv med andre. Men det er viktig å huske på alle historiene som ligger bak. Mulig jeg bare snakker på vegne av meg selv, som jo er den eneste jeg kan snakke for. Men jeg har en historie. En ganske lang en også. Jeg har levd et langt og innholdsrikt liv. Og faktisk er det et under at jeg enda er her. Det er både trist og fint å tenke på.

Jeg får stadig nye sjanser. Jeg møter stadig nye mennesker. Fine mennesker. Og det er jeg så uendelig glad og takknemlig for. For livet har så mye fint å by på. Selv uten mann, barn, hus, stasjonsvogn, og hund. Trygge rammer, stabilitet, og forutsigbarhet er fremdeles et savn. Men jeg nærmer meg noe. Et barns største ønske er kanskje å gjøre sine foreldre stolte. Men en forelders største ønske er jo barnet skal ha det bra her i livet. Det tror jeg er universelt for de fleste foreldre. Om det betyr denne A4-pakka eller ei, det er vel av mindre betydning.

Så til alle mine foreldre vil jeg si følgende: Jeg har det bra. Ikke alltid, det er det ingen som har. Men jeg nærmer meg noe. Og jeg mener virkelig at dette livet bare blir bedre og bedre. De kjente glansbildeårene, som har vært alt annet enn glansbilder, er snart over. Jeg er fremdeles avhengig av hjelp.

Men kanskje er jeg sterkere enn noen sinne, og kanskje enda mer full av håp.

1 kommentar
    1. Jeg vet din far og mor er glad i deg – hver på sin måte. Du vil alltid får den hjelpen du ønsker å ha og den du trenger. Vær sikker!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg