Et slags psykologisk gjennombrudd

Alt jeg vil er å få med meg livet mens det skjer. Jeg har et genuint ønske om få til ting, om å treffe folk, om å reise, dra på turer. Da helst uten styggen på ryggen. Som blomster trenger vi mennesker også pleie. Ulik pleie, men fortsatt pleie. Vann, næring, lys, og kanskje litt selskap. Løvetannen klarer seg den og. Selv om den må sprenge seg gjennom tung asfalt. Urettferdig? Kanskje. Livet kan vel være litt urettferdig noen ganger.

Normale reaksjoner på unormale hendelser. Kroppen husker ofte det hodet vil glemme. Ubehag, angst, frykt, panikkanfall, søvnproblemer. Et diffust fenomen. Lidelser jeg har hatt i lang tid. Det har uten tvil vært vanskelig å definere, vanskelig å plassere. Én type lidelse kan ha flere ulike symptomer. Ulike måter å vises på. Og sikkert enda flere ulike måter å forståes på. Kanskje ikke så rart jeg har flere ulike diagnoser bak meg. Terapi har ingen fasit. Til det er livet alt for komplekst. Og vi er alle så forskjellige.

Tingene jeg har strevd, og strever med, tar i perioder stor plass. Så stor plass at jeg må forsvinne. Enten i meg selv, eller ut og inn i noe annet. Det forstår jeg nå. Det har egentlig vært en helt genial mekanisme for meg. Det å kunne skru av. Forsvinne inn eller ut. Men i dag er det mer i veien. Jeg har ingen konkret grunn til å bære frykt. Hadde jeg vært redd for noe helt konkret, som for eksempel edderkopper, kunne eksponering kanskje vært til hjelp. I mitt tilfelle er ikke eksponering for ubehaget løsningen.

Kroppen blir nummen, og jeg stenger av. Ubehaget blir for stort. Jeg føler meg som en fremmed. Verden blir fremmed. Og ubehaget vokser enda mer. Hva da? Ikke mer ubehag hvertfall. Nå er jeg ingen ekspert på dette fenomenet. Ikke enda hvertfall. Men jeg vet om noen ting som kan hjelpe. For meg gjelder det å flytte fokus ut. Bruke sansene. Det er ikke enkelt, men med litt (mye trening) er det mulig. Sier høyt 5 ting jeg kan se rundt meg. Finner 3 ting jeg kan kjenne på. Lukter på noe som jeg assosierer med noe trygt. Jeg er ofte plaget av mareritt, våkner svett og i full alarmberedskap. Derfor står det nå et duftlys på nattbordet mitt. Lyset er i et glass som jeg kan kjenne på. Og stearinen er av vaniljeduft som kan jeg lukte på.

Jeg har alltid vært et søkende vesen. På godt og vondt. Men først nå 14 år inn i terapi gir det mening. Forklaringen: Jeg har båret med meg, og bærer enda med meg et ubehag. Et slags ubehag som noen ganger blir så stort, så vondt, at det eneste som hjelper er å flykte. Da enten inn i meg selv, eller utenfor og inn i noe annet. På fagspråk kalt dissosiasjon. Jeg viser som regel stor forsiktighet ved bruk av slike psykiatriske ord. Men om det kan være til hjelp, om det kan bidra til mer forståelse, så gjør det kanskje ikke så mye likevel. Personlig syns jeg det er lettere å jobbe med ting når jeg kan forstå hva som skjer og hvorfor det skjer. Det som er trist, men også litt fint, er at jeg ikke er alene i verden om å ha disse utfordringene. Det finnes også mye god forskning i dag på hvordan man kan få det litt bedre. Jeg googler aldri diagnosene mine. Psykologen min tar på seg oppgaven å finne fagstoff og god behandling for meg. Det er jeg veldig takknemlig for.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg