Et engasjert hjerte

Jeg husker da jeg publiserte mitt første innlegg her. En september-kveld i 2016. Det nærmer seg 5 år siden jeg satt i sofaen her og hamret løs på tastaturet. Jeg ville endre verden. Litt. Et engasjert hjerte som ble til ord her inne. Ord som etterhvert ble plukket opp av aviser, av hjelpeapparatet, av pårørende, pasienter, og av statsministeren. Engasjementet mitt vokste. Jeg fikk blod på tann, og følte på mange måter at jeg hadde funnet mitt kall. Kanskje ikke så rart med tanke på mestringsfølelsen jeg endelig fikk. En svært etterlengtet følelse. Tiden før denne bloggens start ble tilbragt på psykiatriske avdelinger. Jeg var mer inne enn ute. Proppet av medisiner. Alt jeg ville var å passe inn, være med venner, feste, date. I stede har jeg spilt kort med sykepleiere, drukket haugevis av utvannet traktekaffe, og ventet på lufteturer. (Og det er av de fine jeg husker).

Store deler av 20-årene mine gikk bort til mye vondt. Da jeg kom inn i systemet trodde jeg at psykiatrien bare var god hjelp. Derfor er kofferten med beltene som brent inne på min netthinne. Injeksjonene og skjermingen som fulgte tror jeg kan ha gjort mer skade enn nytte. Men systemet er ikke så svart/hvitt. Det vet jeg etter så mange år som pasient. For det finnes mye god hjelp der ute. Og mye har nok også endret seg de siste årene. Jeg mener det også når jeg sier at jeg har vært heldig. Tross alt har jeg fått hjelp, jeg har kommet meg videre. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten all hjelp og oppfølging. Og enkeltpersoner der ute har strukket seg langt for min bedring. Det er mennesker jeg aldri vil få takket nok.

Å skrive om egen psyke på internett er ikke bare-bare. På mange måter har jeg blottlagt sjela mi. Jeg har delt fra mitt innerste inne, i håp om å kunne gjøre en liten forskjell. Jeg angrer ikke på min åpenhet, men det er nok ikke for alle. Jeg vet jeg er mye mer enn en psykiatrisk pasient. Det bor så mye mer i meg. Nå, snart 5 år senere, sitter jeg i samme sofa. Litt eldre, litt klokere, litt tryggere, og mye friere. En ting er sikkert. Gode ting tar tid. Så til den legen som en gang sa jeg ikke ville kunne klare meg uten bestemte medisiner, ikke ville kunne bo alene – se på meg nå!

2 kommentarer
    1. Godt å høre fra deg igjen 🌸 Du er ei tøff, herlig og god jente. Tenk alt du har kommet deg gjennom. Respekt 🙌 Ønsker deg en god dag og sommer videre. Klem 🥰

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg