Er tiden inne for å skape fantasi-venner?

Sto opp til samme tid. Sminket meg med den samme sminken. Kledde på meg de samme klærne. Satte på den samme musikken. Hev på meg en kåpe av mot, et par joggesko med håp, og tuslet bort til Kaffebrenneriet. «En kopp svart kaffe, takk!» Edle svarte dråper, som jeg sluker i takt med musikken på ørene. Jeg fant en ledig benk, og her har jeg altså sittet de siste 45 minuttene.

Mye er likt, samtidig som at alt er ulikt. En ukjent hverdag. I skrivende stund sitter jeg altså midt i hjertet av Oslo og savner det som var. Koppen med kaffe er plassert ved siden av meg. Notatboken ligger som vanlig godt festet til fanget mitt. Jeg balanserer en sigarett mellom de kalde fingrene mine. Til og med solen skinner. Men noe mangler. Åpenbart. Alle menneskene. De jeg ellers daglig oppsøker ute. Fordi jeg er litt ensom. Fordi jeg er selskapssyk. Fordi jeg trives best med mennesker rundt meg. Kjente og ukjente mennesker. Jeg ser en og annen halvivrig jogger suse forbi. Men de sosiale antennene jeg enda har igjen hindrer meg i å stoppe dem. Selv ikke kåpen av mot hjelper meg i dag.

Savnet etter mennesker er stort. Jeg savner den samme gjengen med pensjonister som dag etter dag finner veien til samme kafé som meg. Den samme gjengen som pleier å spørre meg om hva jeg hører på, og hva jeg skriver om. Jeg savner de høflige nikkene som blir utvekslet i kaffe-køen. Jeg savner å passe på hunder for ukjente mennesker mens de kjøper kaffen sin. Og jeg savner å kjempe om den beste plassen.

Normalt sett ville jeg aldri ha anbefalt å skape en uvirkelig virkelighet. Men dette er unntakstilstander. Dette er ikke normalt sett. Derfor er tiden inne for å bruke det vi har av fantasi og kreative evner til å skape en virkelighet vi selv ønsker. Jeg gjør som jeg gjorde ofte da jeg var liten. Lukker øynene, teller til tre, og ønsker meg til et annet sted.

Jeg åpner øynene. Rundt meg sitter det folk. Masse folk. Friske, fine mennesker. Vakre alle sammen, på hver sin unike måte. Alle virker i godt humør. Jeg kan høre en svak lyd av summing kombinert med vakker fuglesang. De søte barna mater hver en heldig pip-pip med deilige croissanter.

Ved siden av meg sitter det en mann. Han sier han heter Per, og er 60 år gammel. Per og jeg deler samme benk. Men det viser seg at vi også deler mye mer. Per liker også å høre på musikk, og hans favorittartist er Susanne Sundfør. Hva er sjansen for det?! Han setter på en av de beste låtene hennes, «Slowly», før han byr opp til dans. Menneskene rundt begynner å klappe i takt med musikken. Litt etter litt reiser folk seg opp og danser sammen med Per og meg.

For en deilig følelse. Frihet. Lek. Sang, og dans. De søte barna som også er her ler. Det er tydelig at den gode stemningens smitter over på både store og små. For alle på kafeen smiler. En jente med musefletter og rosa sko minner Per om barnebarnet hans. Han tar frem mobilen sin for å vise meg bilder av henne. Jeg kan se på hele Per at han er svært stolt.

Minutter ble til timer, og plutselig var dagen over. Tiden bare fløy av gårde. Alle de flotte menneskene, alle smilene, musikken, dansen, og en mann ved navnet Per, gjorde at dagen min gikk lekende lett. Jeg takker høflig for dansen og for et nytt vennskap, og gir Per en god klem. Vi blir enige om å møtes på samme sted igjen når vi måtte trenge det.

Jeg lukker øynene igjen. Teller til tre. Åpner øynene igjen. Og her sitter jeg altså. Alene, på et Kaffebrenneri midt i hjertet av Oslo. Alene, ja. Men ikke lenger like ensom. For fantasivenner er jo overalt. Vi må bare se med hjertet. Og kanskje strekke litt på kreativiteten.

Har du en liten fantasi-venn som hjelper deg i disse dager? Fortell gjerne!

3 kommentarer
    1. Jeg finner “fantasivenner” i spill og bøker, fra Link (Zelda) til Harry Potter.
      Og dette blogginnlegget fikk meg til å tenke på et sitat fra Harry Potter og Dødstalismanene:

      “Tell me one last thing,” said Harry. “Is this real? Or has this been happening inside my head?”
      “Of course it is happening inside your head, Harry, but why on earth should that mean that it is not real?”

    2. Jeg har en fantasiverden som jeg bruker som mestringsstrategi. Jeg har hatt den siden jeg var yngre og nå er jeg i slutten av tjueårene og har den fortsatt. Jeg er alt for gammel til å ha fantasivenner men for meg er det nødvendig for å komme meg igjennom dagene. Spesielt de dagene som er nå. Jeg er alene men samtidig har jeg en gruppe med mennesker som passer på meg i denne verdenen.

    3. TILBAKEBLIKK

      Jeg hadde reist hele dagen og var sliten, men jeg kunne ikke hvile ved ildstedet i hytta på bakketoppen. Hjertet mitt banket med for stor spenning. Etter mitt år i byen følte jeg meg som et barn som ondskapsfullt holder seg hjemmefra gjennom en lang dag, og som vender tilbake redd og angrende ved natten, og lurer på om det blir mottatt med tilgivelse av sin mor. Ville Vår Alles Mor ta imot meg igjen som et av hennes barn? Ville vindene med sine vandrende stemmer være som før, og fortelle om hennes kjærlighet? Eller ville jeg føle meg som en utstøtt midt i fjellene, de mørke dalene og de skinnende vannene? Jeg visste, at om velsignelsen kom, hvordan den ville komme. Jeg ville sitte mellom steinene med lukkede øyne og vente ydmykt som en venter i de mektiges forkamre, og hvis de usynlige valgte meg som ledsager, ville de begynne med en myk pust av intimt nærvær, som nærmer seg med skyggefull hengivenhet som et barn som stjeler seg nær til det bøyde hodet og plutselig hvisker en med kjærlighet i øret, før man enda har hørt et skritt. Så jeg stjal meg ut av hytta og over de mørke åsene til det steinete stedet, og satte meg ned, og lot nattens kulde stille det brennende støvet i hjernen. Jeg ventet skjelvende på den svakeste berøringen, den minste pust av det Evige i min sjel, tegnet på aksept og tilgivelse. Jeg visste at det ville komme. Jeg kunne ikke begjære det som ikke var mitt eget, og hva som er vårt eget kan vi ikke miste. Begjær er skjult identitet. Mørket trakk meg mot himmelen. Fra åstoppen gled slettene under bort og vokste enorme og vage, fjerne og stille. Jeg virket til å være alene med uendeligheten, og til slutt smeltet det guddommelige mørket sammen med det livet som jeg ba om. Ja, jeg tilhørte fortsatt, dog ydmykt, med i den himmelske familien. Jeg var ikke utstøtt. Likevel, som ved en fin tråd som den tråden som en edderkopp henger i fra bjelkene, ble mitt vesen suspendert fra evighetens boliger. Jeg lengtet etter å kaste armene rundt åsene, for å møte vindens lepper med kyss. Jeg følte gleden fra barndommen dukke opp gjennom tretthet og alder, for å komme i kontakt med det som er evig ungt, og å ha den barndommen i sinnet som må oppnås for at den kan formes av Magikeren av det Vakre og komme inn i Huset med de Mange Rom.

      Jeg hadde ikke alltid denne intimiteten med naturen. Jeg har aldri følt et lys i barndommen som bleknet i manndommens dagslys, og jeg tror heller ikke at barndommen er noe nærmere til dette lyset enn voksen alder. Hvis det var slik, hva kunne ånden håpe på etter at ungdommen var borte? Jeg var ikke i barndommen bevisst om noen himmel rundt meg. Jeg bodde i byen, og åsene som hjelpen skulle komme fra, var bare et blått lys langt borte i horisonten. Likevel ble jeg trukket mot åsene, og etter hvert som årene gikk og bena ble lenger, kom jeg nærmere og nærmere, til jeg til slutt en dag befant meg på den grønne åssiden. Jeg kom for å leke med andre gutter, men årene skulle enda gå før de kjente stedene ble fremmede igjen og fjellene fulle av brennende former og forferdelige som Sinai.

      Mens barnet fortsatt er i morens armer, får det næring av henne, men det vet ikke at det er en mor som mater det. Den vet senere ved hvis bryst den har ligget. Slik som moren nærer kroppen, så vil den Mektige Mor nære sjelen. Likevel er det bare få som gir ærbødighet der ærbødighet skyldes, og det er fordi denne gode guddommen er som en mor som finner seg i barnas påfunn. Med noen barn gir hun liv til deres egne tanker. Andre gir hun visjoner fra sitt eget hjerte. Endog blant disse siste vil noen elske i stillhet, idet de er redde for å snakke om majesteten som smilte til dem, og andre, feilaktig, tenker med stolthet: “Dette synet er mitt eget.”

      Jeg var som disse siste lenge. Jeg var i alderen seksten eller sytten år, da jeg, den slappeste og minst idealistiske blant gutter, mitt liv allerede gjort mørkt av begjær fra kropp og hjerte med hvilket vi snart lærer å besmitte vår ungdom, ble oppmerksom på et mystisk liv som ble levende inne i mitt liv. Når jeg ser tilbake vet jeg ikke om noe vennskap, eller noe som jeg hadde lest, som fremkalte dette. Det var, trodde jeg, skapt av meg selv. Jeg begynte å bli overrasket over meg selv, for når jeg gikk langs landeveiene, begynte intense og lidenskapelige forestillinger om en annen verden, av indre natur, å overmanne meg. De var som fremmede som plutselig kommer inn i et hus, som dytter dørvakten til side, og som ikke vil bli utestengt. Snart forsto jeg at de var de rettmessige eierne og arvingene til kroppens hus, og dørvakten var bare en som var ansvarlig for huset for en tid, som hadde forsømt sin plikt, og som bare hadde lot som om han hadde eierskap. Gutten som eksisterte før var en fremmed. Han gjemte seg da evighetens pilegrim tok tilholdssted i boligen. Likevel, når den sanne eieren var fraværende, dukket den dumme skapningen opp og skrøt av at han var eieren nok en gang.

      Det vesenet fra et fjernt land som tok huset i besittelse begynte å snakke på et språk som var vanskelig å oversette. Jeg ble plaget av begrenset forståelse. Et sted rundt meg visste jeg at det var venner som snakket til meg, men jeg kunne ikke forstå hva de sa. Da jeg gikk om kvelden nedover stiene duftende av kaprifol, mens sansene mine forventet at en åpenbaring ville finne sted, følte jeg at vesener fra menneskenes sanne hjem så på meg. Det så ut til at de sa til hverandre om meg, “snart vil han våkne; snart kommer han til oss igjen,” og for et øyeblikk så det ut som om jeg nesten blandet seg med deres evighet. Den fargetonede luften strålte foran meg med forståelig betydning som et ansikt, som en stemme. Den synlige verden ble som et billedvev berørt av vindene bak seg. Hvis det bare ville øke litt mer et øyeblikk, visste jeg at jeg ville være i paradis. Hver form på billedveven så ut til å være Guds verk. Hver blomst var et ord, en tanke. Gresset snakket; trærne snakket; vannet snakket; vindene snakket. De var Stemmenes Hær som marsjerte for å erobre herredømme over ånden; og jeg hørte på med hele mitt vesen, og så ville disse tilsynelatelsene forsvinne, og jeg ville være den slemme og elendige gutten igjen. Slik må han ha følt som en gang hadde vært profetens tjener og sett profeten forsvinne i ildvognen, og verden hadde ikke mer lys eller trygghet enn før. Jeg kjente disse besøkene for hva de var, og navngav dem virkelig i min fantasi, for da å skrive de første versene mine, som jeg fremdeles synes er poesi, hvor jeg skrev om jorden og at vi og alle ting var hennes drømmer:

      Hun er henslukt i guddommelige drømmer.
      Når hennes skyer av skjønnhet passerer
      Skinner de på våre glødende hjerter,
      Speiles der som i et glass.

      Jorden, hvis drømmer vi er og de er,
      Med hennes hjertes dype glede fylles
      Alt våre menneskelige lepper kan si
      Eller daggryets sangfugl tryller frem.

      Likevel er menneskenaturen slik at jeg fremdeles følte forfengelighet som om denne visjonen var min, og jeg handlet som en som kommer over en konges skattekammer og bruker skatten som om den var hans egen. Vi kan riktignok ha en personlig visdom, men åndelig visjon er ikke vår mer enn vi kan si om soloppgangen: “Denne herligheten er min.” Ved den plutselige fremkomsten av slik forfengelighet midt i visjonen ble jeg ofte utstøtt og befant meg på et øyeblikk som de kjemper i legenden, som hadde kommet over et herlig hus og festet der og sov, og når de våknet, var de på den karrige skråningen igjen, og et magisk slør skjulte det herlige huset. Likevel, selv om imaginasjonen virkelig forsto at denne skjønnheten ikke var min, og hyllet den med sitt himmelske navn, i noen år var mitt hjerte stolt, for da skjønnheten ble fjern i minnet så den ut til å bli en personlig besittelse, og jeg sa “Jeg forestilte meg dette” da jeg ydmykt skulle ha sagt, “Sløret ble litt fjernet så jeg kanskje kunne se.” Men dagen skulle komme da jeg ikke kunne nekte den Mektige Mor den ærbødighet som jeg skyldte henne, da jeg virkelig skulle vite av hvilket vesen jeg hadde blitt næret av, og blitt gjort søt og gal som en elsker, bevisst hennes inngripende ånd.

      Vismennene fra gammelt av fant at ved intens meditasjon ble deres vesen forenet med det de tenkte på. Alt begjær har en tendens til å skape enhet med gjenstanden som er elsket, og dette er ikke mindre sant for åndelig emner enn for kroppslige lyster; og jeg, med mine forestillinger, som mer og mer ble trukket mot å tilbe en ideell natur, tenderte mot at den livsviktige kontakten som først ble konstruert i fantasien ville bli den mest virkelige av alle ting. Når den sikkerheten kom, følte jeg meg som Dante kunne ha følt seg etter å ha funnet Beatrice ved sin side, og i den Lykkelige Verden, etter først å ha trodd at det var en drøm, halvt håpet at det i det etterfølgende kunne være virkelig, da det elskede ansiktet i hans forestilling plutselig vokste intenst, levende og strålende, skinnende, og han visste over all tvil at hennes ånd virkelig var i den formen, og hadde steget ned for å bo i den og ville være med ham for alltid. Så følte jeg da jeg en varm sommerdag lå dovent i åssiden, uten å tenke på noe annet enn sollyset, og hvor søtt det var å ligge der og halvsove, da jeg plutselig kjente det brennende hjertet banket og visste at det var personlig og intimt , og begynte med å fokusere enhver sans intenst, og vendte meg innover, og jeg hørte først en musikk som av klokker som ble svakere, borte i det fantastiske landet hvor, som legenden forteller, gudene trakk seg tilbake; og så ble åsenes hjerte åpnet for meg, og jeg visste at det ikke var noen ås for de som var der, og de var uvitende om det vidunderlige fjellet som befant seg over lysets palasser, og vindene glitret og ble klare som diamanter, likevel fulle av farger som opaler, og de glitret gjennom dalen, og jeg visste at Den Gyldne Tidsalder var rundt hele meg, og at det var jeg som hadde vært blind for den, men at den aldri hadde forlatt denne verden.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg