En ny start

På mange måter føler jeg at jeg puster inn ny luft, og det føles så godt så godt. Folk spør hvordan det går med meg etter en 5 måneders innleggelse. Hvordan har du det egentlig nå, Eline?

Vel, den jeg overrasker mest med svaret er nok meg selv. For jeg har det virkelig bra. Ting går bra. Virkelig bra. Og jeg er mer stabil enn på lenge. Det er nesten så jeg ikke vil si det høyt. Fordi jeg er redd for å jinxe det. Jeg er rett og slett redd for å si høyt at jeg har det bra. Kanskje mest av alt fordi jeg er redd det ikke vil vare. Kanskje er jeg redd for at jeg ikke fortjener lykken. Denne velværen.

Men det gjør jeg.

Tross denne velværen, denne slags nyforelskelsen, har jeg i dag virkelig grått ut øynene mine. Jeg møtte en person i dag som betyr mye for meg. Nemlig min polikliniske behandler. Vel, så er det sunt å gråte litt innimellom. Men i dag føltes det ikke godt, og jeg klarte ikke å slutte. Jeg tar det absolutt ikke som noe nederlag, for jeg synes det er godt å vise følelser. Det er bare det at jeg ikke forsto hva som skjedde. Jeg forsto ikke meg selv og tårene mine.

Når jeg får vondt et sted, det å være fysisk eller psykisk, så forsøker jeg alltid å leke litt detektiv. Jeg prøver alltid å finne årsaken bak. Det ble vanskelig i dag. For i utgangspunktet var jeg glad, lettet, og kanskje til og med litt stolt. Men jeg så nok alt annet enn stolt ut der jeg satt hikstende i den beige stolen hennes og ristet på hodet.

Nå er denne samtalen et par dager siden, og jeg klarer ikke la være å spille den over igjen inne i hodet mitt. Jeg tror årsaken ligger i forskjellige ting. Det er jo klart at det gjør noe med en å være innlagt på sykehus over så lang tid. Jeg har hatt pleiere rundt meg 24/7. Jeg har hatt tilgang på profesjonell omsorg og på veiledning døgnet rundt. Og nå, nå er jeg hjemme igjen. Det er ingen som stopper meg om jeg vandrer ut av huset midt på natten. Det er ingen som ser meg når tårene renner. Og dette er helt klart en overgang.

Misforstå meg rett – jeg er evigglad for å være hjemme igjen. Utskrivelsen forrige uke kom i grevens tid. Og jeg har det virkelig bedre enn på lenge. Poenget mitt er vel bare at det har vært, og er, en overgang. Og overganger er ikke alltid enkle. Men livet skal kanskje ikke være enkelt.

Tilbake til denne detektimen min. Hvorfor gråt jeg så forferdelig intenst inne hos behandler. Overgangen fra døgn til hjem er uten tvil en del av svaret. En annen del tror jeg handler om hvilke forventninger jeg har. Både til meg selv og til andre.

I det siste har jeg jobbet en del med det jeg og sykehuset har kalte for livsprosjektet mitt. Dette vil jeg nok komme mer tilbake til på et senere tidspunkt. Men kort oppsummert handler det om mine mål for livet. Mål om å bo, om å jobbe, og om å ha det så bra som mulig.

Siden jeg kom hjem har jeg kastet og ryddet i hyller og skap til kramper har tatt meg. Jeg har dratt med meg faren min på IKEA (unnskyld pappa!). Jeg har deltatt på yogatimer. Jeg har startet opp frivillighetsarbeid. Jeg har besøkt familie og venner. Jeg har vært på festival. Og jeg har begynt jobbsøkerprosessen igjen. I tillegg til å ha fulgt opp poliklinisk behandling. Alt dette for å markere det dette er – en ny start.

Mange vil nok kanskje bremse meg litt ved å påpeke at det faktisk bare er ni dager siden jeg ble utskrevet. Men de som kjenner meg godt vet hvor utålmodig jeg kan være til tider. Og er det noe jeg får flass av, så er det å vente.

3 kommentarer
    1. Stå på Eline, du er tøff som alltid kommer deg på beina igjen. Det blir man motstandsdyktig av.

      Jeg syntes også du skriver så godt og reflektert!

      Ønsker deg alt godt fremover. <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg