En kopp saft på legevakta

Varme. Vennlighet. Og en kopp med saft. Enkle ting som kan gjøre en enormt stor forskjell.

Med ristende bein, skjelvende hender, og høy puls, ba jeg selv om hjelp i går. Med følelsen av at jeg holdt på å gå i stykker, gikk jeg selv inn på legevakten. Det er ingen enkel sak. Å be om hjelp mener jeg. Det krever en god dose styrke og mot. Flaks at jeg har begge deler. Jeg er heldig sånn sett.

Jeg skal ikke dreie ut om hva, hvordan og hvorfor. Det blir for personlig. Men jeg har likevel et poeng med dette.

Det finnes hjelp å få. Vi er alle forskjellige, og har ulike behov. Likevel er mye likt. Vi mennesker trenger andre mennesker. Vi trenger å bli sett og hørt. Og vi trenger å bli møtt med varme, vennlighet, og medmenneskelighet. 3 ord, som kan bety enormt mye. Kanskje særlig når man er i en sårbar situasjon. Slik som jeg var i går.

Det er mye vi kan klare selv. Heldigvis. Men vi trenger også andre. Det er ikke et svakhetstegn å be om hjelp. Heller et tegn på styrke. Jeg kjenner meg selv veldig mye bedre enn for en tid tilbake. Jeg vet mye mer om hvordan jeg fungerer, hva jeg trenger og ikke trenger. Jeg vet også at jeg kan ta et i et skikkelig tak selv, når livet stormer som verst. Og den mestringsfølelsen jeg da sitter igjen med er helt fantastisk.

Jeg gikk fra å være Eline Ekstra til å bli Eline Light, og til å falle rett gjennom gulvet og på tryne igjen på kort tid. Livet skjer. Angst er ikke farlig. Men det gjør jævlig vondt. Kanskje er det et signal om å lytte til kroppen. Kanskje er det hjertet som sier jeg skal ta det med ro. Eller kanskje det virkelig er fare på ferde.

Uansett årsak så er jo angsten der fremdeles. Og jeg er litt lei av å forstå meg i hjel på ting. Jeg kjemper med nebb og klør for å holde fast i det trygge. Heldigvis har jeg både verktøy og knep i ermet, for å klare å stå i det. Det er ikke lett. Men det er ikke umulig heller.

I dag har jeg rett og slett brukt mine egne triks. Jeg har brettet opp ermene, og gjort ting jeg vanligvis ville ha gjort. Stått opp. Stelt meg. Gått tur. Drukket kaffe. Sett på fugler. Og tatt litt bilder. Jeg vet at det bor mye styrke i meg, og jeg vet at jeg kan. Det er en fin erfaring å ha med seg. Og jeg tror virkelig at man kan lære mye av å oppleve vonde ting. Dessverre. Livet er ikke alltid lett. Men det er tross alt disse opp- og nedturene som gir livet farger.

Vi må bare se med hjertet, og lytte med øynene.

Og kanskje kan en kopp med saft, litt varme og vennlighet gjøre en stor forskjell.

1 kommentar
    1. Wow. Det var gode ord å lese. Jeg er helt enig at vi trenger andre mennesker når vi har det vanskelig. Eller generelt alltid. Vi klarer oss ikke kun alene. Takk for at du påpeker dette Eline.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg