En drøm i oppfyllelse

I går gjorde jeg noe vilt. Noe jeg har drømt om halve livet mitt. Noe som betyr ekstremt mye for meg. Tror aldri jeg har gledet meg så mye til noe som det jeg gjorde til akkurat dette. Som et barn før julaften fikk jeg ikke sove. Jeg har rett og slett telt ned timene.

Det er fantastisk godt å kunne kjenne litt på denne delen av livet igjen. Trodde nesten både hodet og hjertet hadde mistet evnen til slik lykkerus. Vel, i går ønsket jeg både endorfiner og adrenalin hjertelig velkommen. Og jeg nyter det enda.

Så hva har jeg gjort? De som kjenner meg har kanskje gjettet det allerede. Dette ville jeg har drømt om, som betyr ekstremt mye for meg, har vært et slags prosjekt. Det startet allerede i 2012, men var påtenkt lenge før den tid. Hint – Prosjektet har kostet meg blod, svette, og tårer. Gledestårer.

Siste hint – Prosjektet begynner på T og slutter på atovering.

Unnskyld pappa, men dette måtte skje. Dette er noe jeg gjør 100 % for min egen del. Og det føles helt fantastisk. For første gang på lenge har jeg gjort noe uten tvil i mitt sinn. Jeg har aldri angret tidligere, og kommer nok ikke til å gjøre det etter denne gangen heller. Etter over 6 timer i godstolen i går, bærer jeg nå med meg et godt stykke kunst uansett hvor jeg går. En utstilling jeg bærer med stolthet.

Litt bilder fra gårsdagen:

Her er den berømte godstolen. På Timeless Tattoo, Pilestredet, Oslo satt jeg altså i over 6 timer.

Her har vi såvidt kommet i gang. Gjør det ikke vondt, lurer kanskje du? Det kommer litt an på litt forskjellige ting. Men jeg personlig syns ikke det gjør spesielt vondt. Minner om et vepsestikk, bare at det er konstant.

Her er vi kanskje halvveis. Fuglene begynner å ta sin form. For ja, så glad er jeg i fugler. At jeg må ha de på kroppen min til en hver tid.

Visste du at når man tatoverer seg så får man mellom 50 og 3000 nålestikk med blekk inn under huden i minuttet? Flaks jeg ikke er redd for nåler.

Det er noe svært pirrende med hele denne prosessen. Noe som gjør at jeg kjenner jeg lever. Endelig. Alt fra planleggingen, til idémyldringen, til møtet med artisten, og selve gjennomføringen, og ikke minst det permanente resultatet.

Her er det ferdige resultatet, bildet er tatt dagen etter. Fremdeles sårt og litt hovent. Men jeg er så utrolig fornøyd. Tenk at jeg bærer dette med meg overalt. Etterhvert som det hele gror vil det gli mer naturlig inn med det jeg allerede har av blekk på kroppen.

Tatoveringene jeg tok i går har jeg som sagt tenkt på, og drømt om, halve livet. Min tatoveringsreise startet i 2012 (da var jeg 21 år gammel), fortsatte i 2014, og nå i 2019. Det er med andre ord gjennomtenkt.

Med fare for å gjenta meg selv – det var så himmelsk å kjenne at jeg virkelig lever. For ja, jeg er litt i tvileland innimellom. Men blekket i går minner meg på det viktige.

Hva er ditt forhold til tatoveringer?
Har du noen selv?
Angrer du?

2 kommentarer
    1. Så fine tatoveringer :)!!

      Jeg syntes tatoveringer er fint! Kommer selvfølgelig an på hvilke motiver det er. Selv syntes jeg svarte er finest, gjerne litt enkle og minimalistiske.

      Har en tatovering selv, en fugl på ankelen. Er veldig fornøyd med den og angrer ikke.

      Vurderer også flere, men jeg vet ikke helt av hva. Får tenke litt på det.

    2. Så nydelig tatovering, en av de fineste jeg har sett faktisk. Er veldig glad i tatoveringer og har flere selv, meeen må nok si jeg angrer på flere av dem hvis jeg skal være 100% ærlig. Men det er nok aller mest fordi akkurat de tatoveringene var lite gjennomtenkte og ikke betydde noe spesielt, hehe.

      Første tatoveringen jeg tok var en setning i min mormors håndskrift som hun hadde skrevet ned til meg og som hun også ofte brukte å si hver gang jeg hadde det vanskelig eller var trist. Hun fikk faktisk tilfeldigvis se tatoveringen en gang og synes den var veldig fin og at “det er så fint det sitatet, din oldemor brukte alltid si det til oss barna óg”, uten at hun innså at det var hennes egen håndskrift.

      Planen var jo egentlig å fortelle henne det etterhvert, men det rakk jeg aldri gjøre før hun døde. Kanskje like greit at hun aldri fikk vite, jeg vil jo alltid ha den påminnelsen med meg uansett for det var jo akkurat sånn hun var: “Si det mens du ennå kan og gi meg blomster mens jeg ennå lever. Du vet aldri når det er for sent”.

      Ble visst en litt langt dette, men følte bare for å dele litt. Kommenterer egentlig aldri noe noen plass, men har lest bloggen din siden starten og følte bare for å kanskje dele litt tilbake.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg