«Du er ikke usikker på egen legning da?»

Jeg må ut. Bare ut. Ut. Ut. Ut. Men kroppen min er allerede ute. Jeg kommer ikke lenger ut enn jeg allerede er. En slags klaustrofobi i åpent rom. For en frustrasjon. Kanskje jeg vil ut av min egen kropp. Er det i det hele tatt mulig? Ut av eget skinn. Ut av mitt eget hodet. For det er for mye. Liksom for mye å bære. Men hodet sitter jo på kroppen. Det hele henger jo sammen.

Jeg kan huske en samtale på en Akuttpost. Hvis ikke jeg tar helt feil, så hadde jeg omtrent samme følelse den gangen som nå. Men handlingslammet som jeg følte meg i både kropp og sinn, var det lite munnen min klarte å produsere av lyder. Ut, sa jeg. Jeg må bare ut. Ut, ut, ut. Om jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjennes på ubehaget jeg kjente under denne samtalen. 6 øyne som stirret på meg. 6 øyne som målte meg opp og ned. 6 øyne fulle av spørsmålstegn og undring. Et par av øynene tilhørte en psykologspesialist. En smule bombastisk fyr, etter min mening. Jeg tror vi var stille en god stund hele gjengen. Og jeg tror også alle kjente litt på det ubehaget som var i rommet. Nå er jeg ikke så redd for stillhet i utganspunktet. Eier heller ikke small-talk-ferdigheter. Går som oftest rett til – Hva-er-meningen-med-livet-prat. Kanskje var det min stillhet som skapte ubehag i rommet. Eller kanskje det var mitt psykiske ubehag, mitt lidelsestrykk, som smittet over på de andre øynene.

Ut, sa jeg. Jeg må bare ut. Ut, ut, ut. Så kjente jeg de bombastiske øynene stirre litt ekstra i min retning. Du er ikke usikker på egen legning da? Altså, at du liker det motsatte kjønn? Spør psykologspesialisten meg. Jeg har fått utallige spørsmål opp igjennom av hjelpeapparatet. Men dette skiller seg klart ut. Jeg kan dessverre ikke huske hvordan resten av samtalen forløp seg. Men hadde det enda vært så enkelt, eller vanskelig. Som at min egen legning var årsak til mitt psykiske ubehag. Psykologspesialisten skal ha for forsøket da. Jeg mener, seksualitet snakkes for lite om i psykisk helsevern. Faktisk kan jeg telle på to fingre hvor mange ganger seksualitet har kommet opp i terapi. Og begge gangene har prevensjon vært temaet.

Men nok om det. Tilbake til de 6 øynene, og til samtalen på akutten. Om det kan kalles en samtale da. Såvidt jeg kan huske var det mest Herr bombastisk som produserte lyder. Problemet mitt var at jeg ikke hørte hva han sa. Jeg husker jeg så munnen hans bevege seg, men så god har jeg aldri vært på å lese lepper. Og for å i det hele tatt kunne klare å sitte der måtte jeg klype meg selv på lårene. Noe jeg enda gjør i perioder.

I skrivende stund sitter jeg ute. Hverfall så ute som mulig. Jeg skulle aller helst vært enda mer ute. Om det gir mening. Som om jeg må ta av alle klærne mine, innta sjøstjerne-posisjonen på bakken, og fryse skikkelig. Sånn for å kjenne at jeg lever. Men da risikerer jeg en forkjølelse og mulig karantene. Noe som ville vært svært uheldig for min egen psyke, ettersom alt jeg vil er ut. Bare ut. Ut, ut, ut.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg