Det utrygge trygge

Fra en drøm. Til en annen drøm. Så hva er virkelig? Spiller det egentlig noen rolle? Tiden går fort. Raskere for hvert sekund. Men jeg henger med enn så lenge.

Jeg vil være i en drøm. Vil drømme en drøm. Vil ha en tro. Et håp. Et ønske.

Bit for bit samler jeg opp. Hver en tanke. I mitt sinn. I mitt hjerte. Det hele henger jo sammen. Men ingenting passer. Det er der alt sammen. Det fungerer slik det skal. Nesten hvertfall. Jeg har jo svaret. Det bor i meg. Som om jeg har nøkkelen, men ingen dør passer. Kanskje har låsen gått i vrang. Jeg kommer hvertfall ikke inn. Banker på hver en dør. Men ingen lukker opp. Det gjør vondt, men føles kjent. En trygg tanke. En følelse. Det utrygge trygge. Det som bestandig har vært der.

Det er ikke mye jeg ber om. Tror jeg. Men hva er det egentlig? Jeg vet jo mer i dag enn jeg gjorde i går. Heldigvis. Jeg ser ned på beina mine. De rister. Jeg klapper meg lett på lårene. For å kjenne at de er der. Og det er de. Jeg titter opp på himmelen. Det er lyst ute, men jeg ser stjerner likevel.

Lyset blir sterkere. Det som er igjen. Lyder blir høyere. De jeg hører. Beina går raskere. I takt med resten av verden. Musikken blir vakrere. Farger mer intense. Samtaler også. De jeg får med meg. Hopper kanskje over tanker. Men håper på å få med meg de viktige. De som er av betydning. Og det utrygge trygge.

Hva om jeg er på feil plass til feil tid? Hva om balansen jeg så sterkt søker er her. Men hva om den er skadelig? En skadelig balanse som setter meg ut av balanse igjen. En balanse som gjør at jeg går glipp av livet mens jeg lever.

Jeg tviholder på en strategi. Den som før ga meg trygghet, men som i dag ødelegger for meg. Jeg gjør det likevel. Det er det jeg kjenner til. Et uheldig mønster? Kanskje. Men det har fått meg hit jeg er i dag.

Jeg må skape min egen virkelighet. En virkelighet jeg kan orke å stå i. Orke å tro på. Orke å leve i. Det utrygge trygge som jeg kan pakke meg inn i.

Alt jeg vil. Alt jeg søker er trygghet. Men kanskje må jeg endre strategi. Kanskje er jeg for kravstor. Kanskje ber jeg om for mye. Men det er lov å håpe. Ikke minst å drømme. Jeg har jo nøkkelen. Men hvor skal jeg plassere den når ingen dør passer. Kanskje har jeg ikke lett godt nok. Lenge nok. Eller kanskje det er akkurat det jeg har gjort. Det hele stresser meg. Men hvorfor er akkurat jeg akkurat her akkurat nå? Ingen andre enn meg vet nok svaret på det. Dessverre. Eller heldigvis. Men hvordan skal jeg lete i meg selv når jeg går rundt i sirkel? En evigvarende dans. En slags nedgående spiral.

Med en god porsjon håp kaster jeg meg ut i det, gang på gang. Jeg treffer bunnen, men blir kastet opp igjen. Tilbake til virkeligheten. Tilbake til start. Om og om igjen. Jeg gir meg ikke. Til det er livet alt for spennende.

1 kommentar
    1. Fint skrevet, Eline. Ikke gi deg. Du et ei kjempeflott jente og vil sikkert nå de målene du har satt deg.

      Arild

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg