Det gjør noe med meg

Jeg vil starte med å si at jeg er en av de heldige. Ikke bare har jeg vært heldig å truffet mennesker som har strukket seg langt for å hjelpe meg opp igjennom år med vanskelige situasjoner, symptomer, og hendelser. Jeg har også vært heldig som har fått mottatt hjelp når jeg har trengt det som mest.

Det er dessverre mange som faller utenfor dette systemet. Likevel er ikke jeg noen solskinnshistorie. Selv om jeg er takknemlig for hjelpen jeg har fått er det likevel en del jeg setter spørsmålstegn ved. Og det er nå jeg ber deg følge ekstra nøye med. For dette kan også plutselig angå deg.

Det er ingen god opplevelse å gå inn i en samtale hvor avmakten oser. En gang var det så tydelig at jeg kunne lukte vedtak komme lang vei. Ubehagelig.

Jeg har vært i dette systemet, norsk voksenpsykiatri, en god stund. For litt siden ble jeg utskrevet etter en 5 måneders lang innleggelse. Under tvungent vern. Jeg ble lagt inn med en type psykoselidelse, og ble utskrevet med tre andre diagnoser. Da jeg ble utskrevet for vel en tid siden fikk jeg brevet i posten. Brevet som bekrefter at jeg fremdeles skal være underlagt tvungent psykisk helsevern. Her føler jeg for å markere meg. For dette gjør noe med meg som person.

I 2016 skrev jeg en kronikk som handlet om mine opplevelser med tvangsmedisinering og med beltelegging i psykiatrien. Teksten min ble godt tatt i mot, og dager etterpå satt ved siden av statsministeren og diskuterte mulige forbedringsmuligheter innen norsk helsevesen. Året 2017 kom i likhet med en ny lov om tvang. Og alle hjerter gledet seg.

Nå er vi i midten av 2019, og helt ærlig vet jeg ikke hvor mye som har endret seg. Dette er ikke et innlegg hvor jeg vil kritisere behandlingen jeg har fått. For jeg ser veldig klart og tydelig at jeg har fått god hjelp opp igjennom. Ikke minst har jeg fått god tid. Noe jeg vet at er mangelvare for de fleste. Etter min mening har det vært avgjørende for hvordan jeg har det i dag.

Ser jeg bort i fra tvangsvedtakene jeg fikk i posten, så har jeg det rimelig bra. Jeg mener oppriktig at jeg har fått god hjelp og god behandling på psykiatrisk avdeling siste 5 månedene, og jeg ble skrevet ut i en annen fatning enn da jeg kom inn. Heldigvis. Likevel har jeg en klump i magen.

Vedtak om overføring fra ”med døgnopphold” til ”uten døgnopphold”, er mottatt i posten. Jeg holder pusten. For hva betyr dette egentlig i praksis? Jeg er en oppegående kvinne på 28 år, som vet å orientere seg i samfunnet. Jeg har gjentatte ganger delt mine erfaringer fra psykiatrien, og opplever selv at jeg har blitt tatt på alvor. Men hva betyr dette vedtaket for meg?

Jeg ble innkalt til et møte med overlegen på poliklinikken grunnet min overføring fra døgnavdeling. Det skulle da tas stilling til om jeg fortsatt skulle være underlagt tvungent vern eller ei. Hvis jeg har forstått ting riktig så er det i dag et visst krav om såkalt samtykkekompetanse for å kunne unngå tvang. Hva som inngår i dette er per i dag ganske uklart for meg.

Jeg er klar over at jeg strever psykisk i perioder. Jeg er klar over at jeg har behov for behandling en stund. Men jeg vil ikke bli tvunget til å ta medisiner. Her bestemt, antipsykotika. Ikke nok med at jobbebuksen blir til tights, jeg føler i også at jeg mister en del av meg selv. I tillegg til at jeg får høre hvor farlig dette er kropp og sinn. Og jeg sier jeg ikke vil, men jeg må.

Med fare for å gjenta meg selv, jeg vet at de rundt meg (her: helsepersonell) vil meg vel. Det tviler jeg ikke på. Ambivalensen og tvilen gjelder medisinen jeg får sprøytet i meg fra tid til annen. For jeg ønsker ikke dette. Jeg ønsker å være den beste versjonen av meg selv. Jeg ønsker å ha det trygt og godt. Og jeg ønsker å bli tatt på alvor.

Vi vil helheten, vi vil se hele Eline, sa han. Det ble en lang kunstpause igjen, før han tok sats på nytt. Medisiner er en viktig del av behandlingen din, men det betyr ikke alt, fortsatte han. Vi vil ikke behandle bort deg, tvert i mot – vi vil beholde hele deg. Det vi ønsker er å dempe symptomer. Litt sånn er det jeg husker samtalen, eller monologen som man kanskje kunne kalt det.

Uansett. Han hadde bestemt seg på forhånd. Jeg er ikke i tvil. Denne legen hadde bestemt seg før vi satte oss ned i de grå stolene på poliklinikken. Og jeg som holdt pusten og alt.

Vi vil ikke behandle bort deg, tvert i mot, vi vil beholde hele deg, vi vil bare dempe noen symptomer. Vel. Jeg er per i dag redd. For jeg vet ikke når noen eventuelt henter meg for medisinering. Jeg vet ikke hvor den neste sprøyten stikker. Jeg vet ikke når.

Og det gjør noe med meg.

2 kommentarer
    1. Veldig bra skrevet innlegg. Jeg er så enig i myecav set du skriver, og jeg mener også at dette med samtykkekompetanse er veldig diffust. Jeg synest ikke man bør bruke tvang på noen som helst måte uten at det er HELT nødvendig. Og det gjøres! Jeg vet egentlig ikke hvor mye “tvang” er forbedret i praksis etter ny lov. Men skulle gjerne likt å visst det. Jeg synest psykiatrien er dritskummel, hehe. Jeg synest ikke det burde være lov å tvangsmedisinere, og hvertfall ikke om personen har samtykkekompetanse. Og det vil jeg abosolutt si at ikke er tvil om du har nå. Antipsykotika er ikke uten bivirkningervog det gjør mye med kroppnog hode, så keg synest det er forferdig at man tvinger folk til å ta det. Hvis noen faktisk har godt utbytte er drf en ting, men decaller fleste blir jo enten verre eller akkuratt like syke bare med mange bivirkninger. Håper du slipper antipsykotika om du ikke liker det. Forstår godt at tvang gjør noe med deg, og jeg synest det hørtes unødvendig utbmed tvangsvedtak, de gjør det ofte for å være på “den sikre siden”. Synest det er trist du må vere redd for å bli medisinert og hva som skjer. Burde ikke vere sånn.. hjelper ikke på psyken å være redd. Godt den hjelpen du r som er bra. Men du er en oppegående og klok dame, så stå på det du mener er riktig også. Stor klem

    2. Jeg har fulgt bloggen din siden begynnelsen, og jeg undrer meg over hvorfor du er underlagt tvang. Så vidt jeg forstår er du innlagt fordi du tror at du har lysende hender, at du tviler på at du eksisterer, osv. Kan man virkelig bli tvangsinnlagt og tvangsbehandlet pga slik ting i Norge?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg