Det går an å snakke med hestehoven

Et par skjærer krangler om restene av en kebab. Noen ivrige joggere suser forbi. Småspurvene synger i kor i trærne. De samme trærne som snart blir grønne. Solen varmer i kinnene mine. Jeg sitter på en fuktig gressflekk. Den samme flekken jeg sitter på hvert år. Jeg har rukket å bli våt i rumpa. Men jeg bryr meg ikke om det.

Jeg samler på øyeblikk som dette. Øyeblikk som er her og nå. Øyeblikk som gir håp, glede, og motivasjon. Tre ting som kommer godt med nå. Ting som står i stor kontrast til hvordan virkeligheten min var for litt siden. Endring. Livet er i endring uansett om man vil eller ei. Endring gir håp. Noe annet som gir håp er hestehoven jeg gikk forbi i går. Opp av asfalt til og med. Jeg spurte den hvordan den hadde klart det. Til svar sa den gule blomsten at det lønner seg å være sta. Kanskje til og med litt uredd. Modig. Tenk at en hestehov kan trøste og gi så mye håp. Det ble et øyeblikk jeg tar vare på.

Et øyeblikk er ofte kort. Det er ikke uten grunn til at det heter nettopp øyeblikk. Et enkelt blunk, så kan det hele være over. Det gjelder å følge med. Og det gjelder å lagre de gode øyeblikkene. Får vi mange og gode nok av de så kan vi gjøre de om til minner. Minner som vi kan hente frem når vi trenger de. For øyeblikk varer jo ikke evig. Det er trist og vakkert på samme tid.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg