Det får meg til å smile

Det regner sidelengs, og det blåser løv i alle retninger. Er vel kanskje det man på godt norsk kaller drittvær. Klokken har bare såvidt passert 9, og i løpet av mine tilbakelagte 100 meter, har jeg blitt møtt med 3 fremmede smil. Er det ikke fantastisk, og nesten litt magisk, at noe så enkelt som et drittvær, kan skape et felleskap? At litt vann fra himmelen kan få frem smil. Fra et fremmed menneske til et annet et.

Innpakket i regntøy og med hodet omtrent under armen. Hva med å løfte blikket? Hvisket jeg meg selv i øret. Jeg som så ofte er redd for å gå glipp av ting. Dessuten så er det vel en fordel å se hvor man går. Og det er så mange spennende mennesker der ute. Noen er stressa. Noen på vei til jobb. Noen har musikk på ørene. Noen har paraply, andre ikke. Det regner uansett. Felles for de spennende menneskene er vel at de alle på en eller annen måte er på vei en plass. Og at de alle bærer med seg sin historie. Uendelig med unike historier vandrer rundt i gatene hver eneste dag.

Denne oktoberdagen er det flere ting vi må forholde oss til. Ikke bare det magiske drittværet. Mange har kanskje nok med å balansere sin egen paraply. Vi må jo også holde avstand. Jeg kaller det corona-dansen. Når mennesker, på en finurlig måte, danser forbi hverandre. Ofte ventende på tur. Kanskje før en diger sølepytt. Og dette helt uten å snakke sammen. En slags innebygd koreografi, som holder oss på avstand, samtidig som det bringer oss litt nærmere.

Det får frem smilet i meg hvertfall.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg