Det finnes mye vakkert mellom alt og ingenting

Livet er ikke svart/hvitt. Det er mange nyanser fra syk til frisk. Og det finnes mye vakkert mellom alt og ingenting. Vi må bare åpne øynene. Se. Lytte. Og kanskje til og med spørre.

En natt. Jeg fikk ikke sove. Ville ikke sove. Jeg ville være alene. Men ikke ensom. Jeg ville kjenne glede. Men ikke le. Jeg ville gråte. Men ikke lenger være fanget i en bunnløs sorg.

Foto: Magnus Andreas Hagen Olsen

Nå. Jeg vil kjenne at jeg lever. Før det er for sent. Jeg vet ikke hva jeg har drømt eller hva som er virkelig.

Jeg er sliten. Men ikke død. Nei. Jeg ser på hendene mine. Rister litt i dem. For de er der hvertfall.

Jeg er redd. For å bli borte. Forsvinne. For å tvile mer. På min egen eksistens.

Jeg går forbi mennesker. Mange mennesker. Noen snakker. Noen smiler. Noen ler. Jeg vet ikke om de kan se meg.

Ingen spør.

Og det gjør ikke jeg heller.

1 kommentar
    1. Jeg synes det er rart at du tenker at du ikke eksisterer. Jeg mener: Du tenker, du spiser, du gråter, du ler – klart du eksisterer! Eller er det noe jeg ikke forstår?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg