«Det er aldri for sent å gi opp»

Jeg kan enda huske. Hvor mye jeg gråt. Jeg var så lei meg. Vi snakker maskara langt ned på anklene. Men jeg var hos mormoren min. Mulig jeg var for opptatt av mitt eget snørr. For jeg la ikke merke til at hun hentet frem en bok. Ikke før den lå i fanget mitt. «Det er aldri for sent å gi opp», sto det på forsiden. Gull på svart. Hva skjedde nå, tenkte jeg. Her sitter jeg å bader i egne tårer. Så gir min egen mormor meg en bok med den tittelen. (?!). Ser hun ikke at jeg er i store smerter. Ser hun ikke at livet mitt verker.

Men siden jeg tross alt er født nysgjerrig, måtte jeg jo undersøke boken. Det viste seg at det var en samling med tristesser, av en fyr ved navn Nils-Fredrik Nielsen. Og om du ikke vet hva en tristesse er, så fortvil ikke. Ordet, tristesse, er fransk, og betyr «tristhet», «sørgmodighet», «tungsinn», «dysterhet» eller «melankoli». En saftig betydning med andre ord.

I min familie eksiterer det som heter galgenhumor. Dessverre. Eller, heldigvis? Kanskje et fenomen som oppstår etter mange vanskeligheter. Som en måte å overleve på. Ved å bruke mørk humor. Jeg har hvertfall blitt oppdratt slik.

Bokens forord lyder slik: «Et menneskeliv er overveiende kort- og overveiende trist. Mange blir urolige av dette faktum og prøver å skjule det i et narrespill av optimisme og positiv tenkning. Det kan nok virke en stund, men ikke i lengden.»

Videre står det: «Den som erkjenner det triste, er på bølgelengde med livet selv. Og den som virkelig dyrkes det, som en mørk og frisk blomst, kan smykke seg med en deilig, livslang sorg – som man selv har elsket frem. I motsetning til alle dem som bare kommer av seg selv.»

For en mormor, tenker kanskje du. Men var hun kanskje inne på noe? Jeg kan telle på én hånd hvor mange bøker jeg har lest i mitt liv. Men denne samlingen av tristesser er altså en av de. Selv om jeg ofte er optimist og har en positiv sjel, så vet jeg å sette pris på humor når den kommer. Gjerne av det mørke slaget. Slik er jeg bare bygd. Dessverre, eller heldigvis.

«Livet er fullt av gleder. Den ene slår den andre i hjel.»

«Et ensomt menneske er en ulykke. Som heldigvis kommer alene.»

«Når nøden er størst, er hjelpen nærmest borte.»

Dette må være mine favoritt-tristesser. For uansett humør får de meg til å smile. Og det takket være en nå avdød, halv-sprø mormor, som var full av humor. Heldigvis.

Med det sagt, så mener jeg ikke at man skal gi opp. Aldri. For det finnes alltid håp. Men noen ganger er det verdt tiden å stikke fingeren litt i jorda, se seg selv litt utenfra, og bare le.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg