Der sitter hun igjen

Der sitter hun igjen. Hun fryser, det ser jeg. Hun har nok vært ute i natt igjen. Hun har med kofferten sin. Den samme som jeg har sett overalt andre steder.

Jeg føler meg dårlig. Det vrenger seg i magen.

For her sitter jeg. Andre juledag. Og syns sånn passe synd på meg selv. For julen kan jo være vond. Den er det for meg. Kontrastene kan bli så innmari store.

Men jeg bor ikke i en koffert. Det er det faktisk andre som gjør. Det er minusgrader ute. Stuen min er god og varm. Jeg har varmekabler på badet, og jeg fyrer med ved. Jeg har klesskift for hver dag og enda mer. Jeg har en dusj som gjør meg ren. Men jeg velger dette bort.

For her sitter altså jeg. På kafe igjen. Andre juledag. Og syns passe synd på meg selv. Hvorfor det? Jo, fordi jeg ikke liker romjulen. Fordi jeg har et stort savn. Fordi jeg gråter litt innimellom.

Men for faen Eline, du velger dette selv. Tørk de jævla tårene. Det er bare noen dager av et helt år.

Og der sitter hun igjen. Med bustete hår, og en trist mine. Jeg lurer på hva hun tenker på. Jeg lurer på hva historien hennes er. Kanskje hun ikke feirer jul fordi hun ikke har noen familie å feire den med. Kanskje har hun en familie, men at den er slem, så hun velger den bort. Eller kanskje hun er litt som meg, som velger å flykte litt. Men så er det denne kofferten da.

Så reiser hun seg opp og går mot meg. Jeg håper ikke hun har lagt merke til at jeg har studert henne. Unnskyld meg, men jeg er så sulten, har du mulighet til å hjelpe meg litt? Selvfølgelig, svarte jeg. Svaret kom helt kontant. Til gjengjeld fikk jeg hele livshistorien hennes.

Det var en historie preget av mye sykdom, og av lite hjelp hverken fra det offentlige eller fra familie. Hun hadde ikke noe sted å bo, så hver eneste dag ble en slags jakt. Jeg måtte kjempe for å holde tilbake tårene. Maken til sterk dame som stod ved siden av meg. Hun ble så glad for den lille hjelpen fra meg at hun ville gi meg et maleri. Jeg takket så høflig som jeg kunne, og sa det ikke var nødvendig. Så gav hun meg en stor klem. Og det er en klem jeg aldri vil glemme.

Da jeg våknet i dag i den tomme leiligheten min, kjente jeg på en slags sorg. Den samme type sorgen jeg kjenner på hver jul. Jeg så for meg at dagen kom til å bli like trist og grå som andre romjuler. Men det er denne dagen absolutt ikke.

Damen med kofferten vet det nok ikke, men hun ga dagen min mening. Hun satte ting i perspektiv for meg. Vi er begge alene, men på to helt forskjellige måter. Vi er begge alene andre juledag, men har forskjellige historier. Likevel er det mye som er likt. Kanskje var det derfor jeg følte sånn med henne.

Vi er jo mennesker begge to. Mennesker som er utstyrt med sterke følelser. Og jeg velger å tro at alle mennesker har en samvittighet. Damen med kofferten vet det nok ikke. Men hun lærte meg litt om livet i dag. Tusen, tusen hjertelig takk.

#elineredderverdenlitt #jul #julen #psykiskhelse

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg