Litt (mye) filosofi på morgenkvisten

I skrivende stund sitter jeg bøyd over datamaskinen. Beina mine kveiler seg rundt hverandre, og fingrene danser ivrig over tastaturet. Jeg våknet nemlig svært brått med en idé. Mulig jeg drømte, men plutselig datt et navn ned i hodet mitt. Hans Skjervheim.

Har du hørt om han? Et kjapt søk på internettet, og jeg fant ut av at han var en norsk filosof. Døde i 1999. Skjervheim var opptatt av hvordan vi mennesker møter andre. Noen som kanskje er noe av det mest spennende jeg vet om. Det mellommenneskelige. Han skrev boken «Deltakar og tilskodar og andre essayes». Og her ringte det ei bjelle hos meg. I 2013 studerte jeg til å bli sosionom. Det var min drøm, før jeg fikk alvorlige helseutfordringer. Det aller første arbeidskravet jeg hadde som student var i faget, vitenskapsteori, og handlet i all hovedsak om å forstå Hans Skjervheim sin filosofi. Litt sprøtt, at jeg 7 år senere våkner en natt med han i hodet mitt. Tilfeldig?

Jeg håper jeg ikke har mistet deg allerede. Tematikken kan kanskje virke tørt for noen. Men jeg insisterer på at du fortsetter å henge med. Jeg har nemlig et lite håp om at mitt engasjement kan smitte litt over på deg som leser. Med det i mente skal jeg forsøke å bruke et forståelig språk. Jeg ble fristet til å bla i arkivet. Der fant jeg arbeidskravet som jeg, etter mye svette og tårer, leverte inn høsten 2013. 7 sider proppet av akademisk språk. Det var såvidt jeg forstod min egen tekst. Jeg har nå skrelt vekk vitenskapsteoretiske begrep, i et forsøk på å bryte det litt ned. Skjervheim var som meg, også opptatt av språket. Det er tross alt det som skiller oss fra andre levende vesener.

Hans Skjervheim utviklet en teori som han kalte en treleddet relasjon. (Også kjent som en triadisk modell). Teorien gikk ut på at i møte med andre mennesker har en relasjon hvor man deler noe sammen. Skjervheim forklarte dette som et forhold mellom den andre, meg, og saksforholdet (en sentral filosofisk størrelse). Tre sentrale enheter som møtes i en praktisk situasjon. Da jeg studerte i 2013 fikk vi ofte høre hvor viktig det var å se personen i situasjonen. Litt utrolig at det tok meg 7 år å forstå dette. Heller sent enn aldri si.

For å vise en treleddet relasjon enda tydeligere vil jeg skissere en toleddet relasjon. Her har man to mennesker som snakker med hverandre. Ikke opptatt av hva som blir sagt, men at det blir sagt noe.

Altså er det, som Skjervheim påpekte, forskjell på å forklare og å forstå. Det er ikke alltid lett å holde bevisstheten med tanke på hvordan vi møter andre i ulike situasjoner. Men vi har valg. Og vi har evnen til å engasjere oss. Det kan være overraskende lett å gå inn fella hvor man definerer andre mennesker på grunn av en påstand. Jeg vet at jeg selv har gjort/gjør det, men en god start er alltid å bli mer bevisst. Jeg vet jo også så inderlig godt hvordan det kan oppleves å bli definert av andre. Personlig syns jeg det er ganske så ubehagelig. Som et slags angrep på meg og min frihet. Som om andre gjør min mening, om til meg, og om til noe uforanderlig. Dette har jeg kjent en del på i ulike møter i psykisk helsevern. Det kan være fort gjort å bli definert ut i fra utsagn og handlinger. Du sa … ergo er du… Derfor er jeg så glad for at Hans Skjervheim dukket opp i hodet mitt igjen. Han sin filosofiske teori tror jeg vi i 2020 kan hente lærdom av.

Uansett hvor man befinner seg, uansett hvem du er, uansett hvor du kommer fra – Skal vi møte mennesker på en god måte må vi også se på situasjonen mennesket befinner seg i.

«Triggere»

Alarmen gikk på huset. Det gjorde også alarmen inni meg. På et øyeblikk fikk en sanseopplevelse meg tilbake i tid. En overaktivert amaygdala. Et dundrende hjerte. Et par klamme hender. En kropp som plutselig kjentes nummen. Som om armer og bein ble til sement. I full beredskap. Et par øyne som ufrivillig skannet omkretsen for fare. At en lyd kan vekke så mye ubehag på så kort tid ønsker jeg å se på med nysgjerrighet. Og jeg håper du vil være med.

En trigger er inntrykk som vekker indre minner/traumer. Det er noe som skjer her og nå, som kan få oss tilbake i tid. Ofte via sanseinntrykk. Jeg tipper jeg ikke er alene om å få assosiasjoner til en bestemt parfyme. Luktesansen er nemlig en av de sterkeste trigger-utløsningen. Trigger er forresten et engelsk ord, som direkte oversatt betyr avtrekker. Den engelske definisjonen lyder slik: A small device that releases a spring or catch and so sets off a mechanism, especially in order to fire a gun.

Triggere finnes overalt. I ulike former. Det kan være lyder, lukter, et bilde, et objekt, eller et ord. En enkelt tanke kan også være en form for trigger. Uten å være altfor skråsikker, vil jeg påstå at alle mennesker har noen triggere. I en eller annen grad, i en eller annen form.

Jeg har jeg en del sterke triggere. Triggere som virker både hemmende og saboterende for livsprosjektet mitt – nemlig, å få det bedre. Etter en prat med behandleren min fant vi ut at vi sammen skulle utforske dette fenomenet. Med et felles mål. Bedring. Men trigger-prat kan trigge. Det har jeg kjent på de siste dagene. Og det ønsker jeg å gjøre noe med. Hvem vet, kanskje trigger noe her deg som leser. Det er ikke min intensjon. Kanskje kan vi gjøre noe med dette, sammen.

Men skal jeg kunne klare å jobbe med triggere, må jeg også ha mot-triggere. For som en allergisk reaksjon, kan triggere gi omfattende og ubehagelig opplevelser. Så en type motgift er høyst ønskelig. Og her er jeg åpen for innspill fra deg. Foreløpig har jeg et forslag. Se for deg en shot med antihistaminer. En deilig cocktail med et middel som hemmer den uheldige utviklingen en trigger kan gi. En motgift som blokkerer all ubehag på sekundet. Jeg håper du, som jeg, ser denne drinken foran deg. Skål! Her kommer utfordringen. Hvor i all verden skal vi finne denne miksturen? Det er heller slettes ikke sikkert at den eksisterer engang. Ikke enda. I så fall tar jeg patent på den ideen. «Eline’s trigger-mikstur». Tas ved reaksjoner utløst av triggere. Miksturen vil selvsagt komme på blå respet. Og den vil etterlate en deilig smak av trygghet og pågangsmot i munnen.

Poenget mitt her er at det går an å jobbe med ting. Selv de tingene som kanskje vekker aller mest ubehag hos deg. Lett? Nei. Umulig? Nei. Men som med så mye annet her i livet krever det nok en dose øvelse, litt ekstra tålmodighet, og balanse. For skal vi eksponere oss for det vondeste av det vonde, så trenger vi en motvekt. For selv om troll kanskje sprekker i lyset, betyr ikke det at det er et vakkert syn. Men hva som gir deg motvekt, hva som er i din motgift, er ikke sikkert at er det samme som i min. Her tror jeg vi må prøve oss litt frem. Jeg har langt i fra kommet frem til en fasit her, men jeg er godt i gang med arbeidet.

Dagens tema: TILKNYTNING

God morgen og god mandag godtfolk! Dagens tema er tilknytning. Et fenomen jeg tenker mye på. Jeg håper du sitter klar med de nysgjerrige brillene, for her kommer en tekst jeg har lagt ned mye i.

Hva kan tilknytningsmønstre til omsorgspersoner få av konsekvenser i voksen alder? Tilknytning i tidlig alder betyr noe for utviklingen vår, og for hvordan vi bygger relasjoner i voksen alder. Det finnes det mye god forskning på. Men først og fremst, hva er tilknytning?

Ofte er tilknytning beskrevet som det emosjonelle båndet et barn har til en omsorgsperson. Samspill og de aller første relasjonene skaper grunnlag for tilknytning. Tillit, trygghet, omsorg, og beskyttelse, er viktige faktorer som spiller inn på utviklingen.

Kanskje har du noen tanker allerede nå? Følte/føler du tilknytning til dine omsorgspersoner? Kanskje vanskelig å svare på. Men hva slags tilknytning du har hatt/har til dine omsorgspersoner i barndommen, har nok betydd noe for deg i voksen alder. For hvordan du knytter deg til andre mennesker, og hvordan sosiale relasjoner bygges. Spennende?!

John Bowlby, en engelsk psykoanalytiker fra 1900-tallet, utviklet en teori om tilknytning. Han mente vi alle er biologisk disponert for tilknytning. At vi ikke overlever uten at noen tar vare på oss. Bowlby mente tilknytning handlet om et vedvarende bånd til en omsorgsperson. Han snakket også en del om emosjonell tilgjengelighet. Som går ut på at en omsorgsperson må være mulig å nå fysisk og psykisk. Og at denne tilgjengeligheten var viktig for en optimal utvikling. En annen som engasjerte seg for denne tematikken på 1900-tallet var Mary Ainsworth. Hun var opptatt av de individuelle forskjellene med tanke på tilknytning. Hvilke mønstre som utvikles er avhengig av samspillet som skjer mellom barn og omsorgsperson. Det gir ulike typer budskap til barnet om hvem det er, og ikke minst, hvor trygt det er å knytte seg til andre. Og her er Ainsworth inne på det sentrale, mener jeg.

Eldre forskning viser at barn organiserer seg mot fare og for trygghet. (Crittenden 1992). Noe som bekrefter min hypotese: Barn er små kropper med store hjerter. Og hva slags tilknytningsmønstre som dannes hos et barn vil ha betydning for eget selvbilde, og for hvordan en forholder seg til andre mennesker i voksen alder.


(Bildet er av meg som liten. Her var jeg 5 år gammel.)

For å oppleve trygg tilknytning er det særlig tre forhold som er av betydning:

1. Omsorgsgiver må være sensitiv overfor barnets signaler og reagere raskt på disse.
2. Omsorgsgiver må ha en selektiv oppmerksomhet rettet mot barnet, ha en god fortolkning av signalene, og reagere raskt på dette.
3. Omsorgsgiver må vise initiativ til mye samhandling, og miljøet må være regulert slik at at barnet forstår følgene av sine handlinger.

Altså er det kanskje mye å tenke på. Mye som skal til for en optimal tilknytning. Kanskje skremmende? Kanskje sitter du igjen nå litt undrende til egen tilknytning. Jeg gjør hvertfall det. Men min intensjon er ikke å skremme. Heller ikke å så tvil på egen utvikling. Mitt ønske er vekke mer bevissthet, og å spre informasjon.

«Du er ikke usikker på egen legning da?»

Jeg må ut. Bare ut. Ut. Ut. Ut. Men kroppen min er allerede ute. Jeg kommer ikke lenger ut enn jeg allerede er. En slags klaustrofobi i åpent rom. For en frustrasjon. Kanskje jeg vil ut av min egen kropp. Er det i det hele tatt mulig? Ut av eget skinn. Ut av mitt eget hodet. For det er for mye. Liksom for mye å bære. Men hodet sitter jo på kroppen. Det hele henger jo sammen.

Jeg kan huske en samtale på en Akuttpost. Hvis ikke jeg tar helt feil, så hadde jeg omtrent samme følelse den gangen som nå. Men handlingslammet som jeg følte meg i både kropp og sinn, var det lite munnen min klarte å produsere av lyder. Ut, sa jeg. Jeg må bare ut. Ut, ut, ut. Om jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjennes på ubehaget jeg kjente under denne samtalen. 6 øyne som stirret på meg. 6 øyne som målte meg opp og ned. 6 øyne fulle av spørsmålstegn og undring. Et par av øynene tilhørte en psykologspesialist. En smule bombastisk fyr, etter min mening. Jeg tror vi var stille en god stund hele gjengen. Og jeg tror også alle kjente litt på det ubehaget som var i rommet. Nå er jeg ikke så redd for stillhet i utganspunktet. Eier heller ikke small-talk-ferdigheter. Går som oftest rett til – Hva-er-meningen-med-livet-prat. Kanskje var det min stillhet som skapte ubehag i rommet. Eller kanskje det var mitt psykiske ubehag, mitt lidelsestrykk, som smittet over på de andre øynene.

Ut, sa jeg. Jeg må bare ut. Ut, ut, ut. Så kjente jeg de bombastiske øynene stirre litt ekstra i min retning. Du er ikke usikker på egen legning da? Altså, at du liker det motsatte kjønn? Spør psykologspesialisten meg. Jeg har fått utallige spørsmål opp igjennom av hjelpeapparatet. Men dette skiller seg klart ut. Jeg kan dessverre ikke huske hvordan resten av samtalen forløp seg. Men hadde det enda vært så enkelt, eller vanskelig. Som at min egen legning var årsak til mitt psykiske ubehag. Psykologspesialisten skal ha for forsøket da. Jeg mener, seksualitet snakkes for lite om i psykisk helsevern. Faktisk kan jeg telle på to fingre hvor mange ganger seksualitet har kommet opp i terapi. Og begge gangene har prevensjon vært temaet.

Men nok om det. Tilbake til de 6 øynene, og til samtalen på akutten. Om det kan kalles en samtale da. Såvidt jeg kan huske var det mest Herr bombastisk som produserte lyder. Problemet mitt var at jeg ikke hørte hva han sa. Jeg husker jeg så munnen hans bevege seg, men så god har jeg aldri vært på å lese lepper. Og for å i det hele tatt kunne klare å sitte der måtte jeg klype meg selv på lårene. Noe jeg enda gjør i perioder.

I skrivende stund sitter jeg ute. Hverfall så ute som mulig. Jeg skulle aller helst vært enda mer ute. Om det gir mening. Som om jeg må ta av alle klærne mine, innta sjøstjerne-posisjonen på bakken, og fryse skikkelig. Sånn for å kjenne at jeg lever. Men da risikerer jeg en forkjølelse og mulig karantene. Noe som ville vært svært uheldig for min egen psyke, ettersom alt jeg vil er ut. Bare ut. Ut, ut, ut.

Er det mulig å kombinere psykisk uhelse med et godt liv?

Blir usikker på meg selv. Kjenner både hode og kropp krymper seg. Som en liten ball, sammenkrøpet i et hjørne. Kan jeg få det til? Jeg, som har strevd så mye over så lang tid. Jeg, som fremdeles strever. Er det mulig? 29 år gammel. Uføretrygdet. Med psykiatriske diagnoser. Fremdeles avhengig av hjelp. Kan jeg få det til?

Er jeg klar? Vil jeg noensinne bli klar? For livet? Er det mulig å kombinere psykisk uhelse med et godt liv? Jeg lar disse spørsmålene henge litt i luften. Fremdeles usikker. Fremdeles sammenkrøpet som en ball. For jeg har et poeng. Livet er ikke svart/hvitt. Livet er ikke alt eller ingenting. Livet er ikke A4. Faktisk kjenner jeg ikke til et eneste menneske som lever A4. Livet er heller ikke bare godt. For livet består av uendelige nyanser. Og det består av mange ulike kombinasjoner.

Strever jeg psykisk i perioder? Ja. Vil jeg komme til å streve i perioder fremover også? Ja. Ønsker jeg å leve livet? Ja. Ønsker jeg å utvikle meg? Ja. Ønsker jeg en endring? Ja.

Vi er i 2020. En tid som kanskje byr på store utfordringer, men på samme tid også mange muligheter. Jeg er en av mange som lever med psykisk sykdom. Jeg er ikke så unik og spesiell. Det finnes så mange der ute. Mennesker som har et svært innholdsrikt liv, med alt det måtte innebære, men som også lever med sykdom. Fysisk eller psykisk. Det inspirerer. Det gir meg håp. Det gir meg optimisme.

I 2020 er ikke psykisk sykdom en hindring for å leve et godt og innholdsrikt liv. Hva enn det er. Og hvem strever vel ikke i perioder av livet? Jeg er ikke en vandrende diagnose med stempel i panna. Jeg er ikke en tabubelagt sjel som må stues bort. Jeg er Eline, full av spennende egenskaper. Noen gode, og noen ikke så gode. Jeg er, i likhet med deg, et sammensatt menneske. Jeg har mange ressurser som gjør meg til nettopp meg. Psykisk uhelse eller ei. Det har fått meg hit jeg er i dag. Kanskje ikke på tross av, men på grunn av.

2020 er en tid som for meg byr på muligheter. Hvem er jeg i dag? Og hva ønsker jeg for mitt liv? Jeg ønsker endring. Jeg ønsker utvikling. Dette er prosesser som IKKE skjer av seg selv. Dessverre, eller heldigvis. Jeg vil opp og frem. Jeg ønsker innhold, mestring, og trygghet for meg og mitt liv. Er det mulig å oppnå? Såklart. Det krever kanskje handling, en dose styrke, og en god porsjon mot. Selv om jeg har en bakgrunn og mye erfaring med psykisk uhelse, så behøver ikke det å definere meg. Jeg nekter å være en selvoppfyllende profeti. Til det bor det altfor mye stahet og utålmodighet i meg.

Det er lov å være usikker. Det er lov å bli redd. Det er lov til å prøve og feile. Jeg sier ofte at jeg har vært, og fremdeles er, heldig. Men er jeg «bare» heldig? Eller har jeg faktisk også jobbet beinhardt?

Har du erfaring fra psykiatrien?

Det nærmer seg denne bloggens 4-årsdag. Og i den anledning har jeg noen spørsmål til deg der ute. For denne bloggen ønsker ingen bursdagsgaver. Mitt ønske er å samle tråder. Mitt ønske er å høre fra deg der ute. Disse 4 årene har gått fort og sakte på samme tid. Det får meg til å mimre. Til å bla litt tilbake i arkivet. Og det får meg til undre.

For litt siden satt jeg i samtale med en psykolog og en psykiater. Vi snakket litt om min personlige utvikling. Men også om hele systemet. Det samme systemet som jeg faktisk har vært under en god stund. I 2014 oppsøkte jeg selv hjelp. Den gangen var jeg 23 år gammel. Og siden har jeg vært i behandling i norsk psykisk helsevern. På godt og vondt. Min psykiater lurte på om jeg selv hadde merket en utvikling i psykiatrien på de årene som har gått. Og her kommer du som leser inn i bildet. For jeg er ikke så unik og spesiell. Jeg er ikke den eneste som har mottatt psykiatrisk hjelp siden 2014. Jeg har jo delt av egne erfaringer i flere år nå. Jeg har åpnet opp om mange tabubelagte temaer. Det akter jeg å fortsette med. Men jeg er jo ikke alene.

Kanskje har du også vært pasient. Kanskje er du pasient i dag. Kanskje er du som leser disse linjene en behandler. En psykolog. En psykiater. Sykepleier. Eller kanskje du som leser er pårørende. Psykisk helse angår oss alle. Vi vil alle en eller annen gang i løpet av livet møte på psykiske lidelser i en eller annen grad. Om det ikke rammer deg, så kjenner du mest sannsynlig til noe som er rammet.

Vi hører om ulike pakkeforløp. Om nedlegging av sengeplasser. Det kommer tydelig frem at både tid og penger skal spares. Det er lite som provoserer meg mer enn dette. Nå skal jeg bruke strenge-stemmen min. For i 2020 burde vi ha kommet lenger. Psykisk sykdom må sidestilles med somatikken. Vi må satse på forebygging i stede for brannslukking.

Det jeg lurer på er hva slags erfaring du sitter med? Jeg er opptatt av om det kan ha skjedd en endring der ute. En endring i systemet. Endring av holdninger. Hva tenker du? Systemet kan nok være urettferdig. Selv har jeg fått hjelp, frivillig og påtvunget, over flere år. Jeg vet at det dessverre er mange der ute som ikke får den hjelpen de trenger. Det finnes ikke et bedre ord for det enn at det er urettferdig. Det krever nemlig en enorm styrke å skulle be om hjelp. Jeg vet om mennesker som får beskjed om at de ikke er syke nok til å motta behandling, og at de derfor får avvisning. Jeg stiller meg svært spørrende til dette. For når er man syk nok? Når skal man bli tatt på alvor. Er det når det er for sent?

Skriv gjerne til meg, om du har erfaring fra psykiatrien du ønsker å dele. Legg igjen en kommentar her på bloggen, kontakt meg på Facebook, eller send meg en mail om du føler for det – [email protected]

Jeg er evig takknemlig for historier der ute. Alle stemmer bør bli hørt. Så la oss fortsette å dele. La oss fortsette å redde verden. Litt. Sammen.

VI skal klare dette

Opp av asfalt. Blant ugress. Den vakreste blomst. Med håp i hvert blad. Med styrke i stengelen. Og med mot i den hvite melkesaften. Vi trenger alle å bli sett. Vi trenger alle å bli hørt. Vi trenger alle å bli møtt med varme og vennlighet. Hvorfor? Jo, fordi vi er mennesker. Og mennesker trenger andre mennesker. Jeg sier ikke at det alltid er enkelt. For livet er ikke enkelt. Det er ikke alltid lett å treffe gode valg, eller å tenke gode tanker. For vi er ikke roboter som ikke blir påvirket av andre. Vi mennesker blir påvirket av andre fordi vi er mennesker. Og nettopp også fordi vi er mennesker så har vi valg. Løvetannen vokser stort sett der der er sol. Og blomsten har evnen til å sprenge seg igjennom den tyngste asfalt.

Det er tøffe dager. Tøffe tak. Det skal jeg ikke legge skjul på. Faktisk kan jeg ikke huske sist jeg hadde det slik. Det går liksom i glemmeboken fra gang til gang. Dessverre. Eller, heldigvis. Men nå er det på høy tid at jeg bretter opp ermene, og henter frem den styrken som fremdeles bor i meg. Litt som hos løvetannen. Tøffe dager, og vanskelige perioder, vil vi alle ha i løpet av livet. Jeg vet av egen erfaring at det kan oppleves svært utfordrende. Noen ganger til og med overveldende og uholdbart. Hodet kan kjennes overbelastet av vonde tanker. Men tanker er bare tanker. Ikke nødvendigvis farlige, selv om de kjennes slik.

Tøffe dager, og vanskelige perioder, kan oppleves belastende. Ikke bare for den som står midt i det. Også for de som står rundt. De pårørende. Belastende? Ja. Vanskelig? Ja. Umulig? Nei.

Man kan vel si at jeg har fått meg en liten (les: stor) vekker. Jeg beveger meg nok en gang opp og ut av gjørma. Jeg blir desperat, utålmodig, og ivrig etter bedring. En saftig kombo av egenskaper som kommer godt med i slike perioder. Jeg er klar. For å brette opp ermene. For å jobbe hardt. For å mobilisere krefter. For å hente frem styrken i meg. Litt som hos løvetannen. Sta som jeg jo også er tenker jeg at jeg skal klare dette. Kanskje aller helst alene. Men jeg kan faktisk ikke være så sta og egen. For vi mennesker blir til i møte med andre. Vi trenger andre mennesker. Og jeg er langt i fra alene. Derfor er tittelen på dette innlegget endret fra JEG til VI skal klare dette.

Husk på løvetannen. Husk at du er viktig. Du kan også bli sett og hørt av noen. Og like viktig – du kan se og høre andre.

Ingen hokus-pokus

Himmelen. Den som er blå i dag. Luften. Den kalde, litt skarpe, klare luften. Den jeg fyller lungene med. Magen. Brystkassen. Som beveger seg. Ut og inn. Alle fuglene. Som også er våkne. Duene. Kråkene. Måkene. Som alle gjerne flyr sammen.

Asfalten. Grå, med et artig hint av glitter på. Det gjør det litt vanskeligere å gå. Men jeg går. For beina er der. Begge to. De beveger seg fremover. Gjerne i takt med trommeslagene jeg har på øret. Setter en for foran den andre. Og repeterer dette til jeg kommer frem.
Tar frem leppomaden. Påfører den på leppene. De som alltid er tørre. Med nyfuktede lepper sitter jeg her. Lyset som treffer meg med jevne mellomrom. Det som får meg til å myse svakt. Det samme lyset som forsiktig varmer ansiktet mitt.

Kaffekoppen. Den som er plassert foran meg. Jeg lar de kalde hendene mine varme seg litt på den. Det prikker forsiktig i fingertuppene. Men de er der. Og de er mine. Hendene altså. Armene. Skuldrene. Nakken. Den som er litt vond og støl. Halsen. Og hodet, som sitter på. Fremdeles. Magen. Den som rumler svakt. Sier fra at den også er her. Ryggen. Rumpa. Som er plassert på en hard benk. En benk langs en murvegg på Majorstuen. Som faktisk er mitt hjem. Jeg bor her, sier jeg høyt. Men jeg vet jo ikke med sikkerhet.

Tilbake til kroppen. Den som faktisk er her. Lårene. Som hviler forsiktig på den harde benken. Leggene. Anklene. Og føttene. De som tripper lett på bakken. Det er der alt sammen.

Vi trenger alle påminnelser. Vi trenger alle å flykte en gang i blant. Men vi trenger også å lande. Hvertfall gjør jeg det. Så i dag har jeg oppsøkt hjelp. Ikke av den profesjonelle typen. Så i denne stund befinner jeg meg hos familie, i nærheten av Drøbak. Jeg ser på dette som en slags husmorsferie. En slags feriekoloni folk dro til før. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir. Jeg vet heller om det er bra. Det vil tiden vise. Og tid har jeg visst enda. Det jeg vet er at jeg nå tar i et skikkelig tak. For å få det litt bedre.
Det viktigste er at man finner noe som funker bra for en selv. Så kan man gjøre nettopp det. Bare det ikke går ut over andre. Jmf. Kardemommeloven.

Det er kanskje ingen hokus-pokus. Men når man befinner seg midt oppi gørra, kan det være vanskelig å skimte selv det sterkeste lys. Derfor minner jeg meg selv på det som faktisk er. For å se at jeg ikke forsvinner. For å unngå å bli så redd. For å kunne stå i angsten. Og for å få litt fri fra mitt eget hode.

En annerledes mestringsplan

Alle de trøtte kroppene som står i kø. Alle skal fylle de trøtte kroppene med kaffe. Jeg er også en trøtt kropp i kø. En trøtt kropp som vil fylles med kaffe. I dag er en litt kjip dag. Skal ikke legge skjul på det. Men, litt sminke og en kaffekopp senere, og ting føles mini-litt-bedre. For små ting kan ha stor betydning. Og ofte er det lite som skal til for at et menneske skal føle seg litt bedre. Og jeg er jo et menneske.

Det krever kanskje mer innsats når man er litt nede, å snu en situasjon. Men det er langt fra umulig. Bruk det du har! Bruk tilgjengelig verktøy. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Det virker kanskje banalt, men å dekke grunnleggende behov som en balanse mellom søvn, mat, og aktivitet er alfa omega. Dette har ikke jeg mestret i det siste. Jeg jobber med saken. Men i mellomtiden har jeg gjort følgende. Jeg har pyntet meg. Har hørt på masse deilig musikk. Jeg har vasket huset. Og jeg har oppdaget et nytt ord. Desarmere. Noen ganger skal det ikke mere til for å glede en ord-nerd som meg.

Desarmere, (av des- og lat. ‘våpen’), fjerne skyts fra festningsverk eller krigsskip; i marinen ta i land til oppbevaring alt løst gods og utstyr fra et fartøy, legge opp; fjerne tennmekanismen på mine eller prosjektil. Et godt ord etter min mening. Litt sånn som oppesen. Eller molefunken. Det ruller liksom godt på tungen.

Ellers har jeg snekret sammen min egen mestringsplan. Et velkjent fenomen i psykiatrien. Men akkurat denne mestringsplanen ser nok litt annerledes ut. Jeg legger ved et bilde, slik at du får se.

Ha en god dag! Husk at det er lurt å starte i det små. Litt sånn som med en kaffekopp, kanskje.

I verktøykassa mi

Mentale verktøy. Ressurser. Selvhjelp. Egenomsorg. Overlevelsesmekanisme. Selvregulering. Kjært barn har mange navn. Jeg vet ikke med deg, men personlig syns jeg det kan være svært utfordrende å dra meg selv opp når jeg er nede. Utfordrende? Ja. Vanskelig? Ja. Men ikke helt umulig. Ofte snakker jeg om verktøykassa mi. Og nå ønsker jeg å gi deg et litt bedre innblikk i hva som er i den. Hva som fungerer for meg er ikke sikkert at vil fungere for deg. For vi er ulike individer med ulike behov.

Men jeg tror på å dele av tips og triks. For plutselig kan man plukke opp noe et sted. Noe som faktisk kan hjelpe litt. Og da er det langt fra bortkastet. Så la oss dele verktøy! La oss slå nok et slag for både raushet og åpenhet. For det kommer vi til å trenge.

Jeg skal tillate meg selv å skryte litt nå. Av meg selv. Litt god gammeldags selvskryt. For den verktøykassa jeg har i dag er full av verdifullt utstyr. Utstyr som ikke kan kjøpes for penger. Utstyr som jeg har jobbet hardt for å få tak i. Den typen utstyr man kanskje får med tiden, når man har gått livets skole. Og det har jeg gjort. En slik verktøykasse kommer ikke gratis. Jeg har jobbet hardt, alene, og sammen med andre, for å skaffe disse redskapene. Det er jeg svært stolt av.

Allerede i svært tidlig alder lærte jeg meg noen triks for å få det litt bedre. Jeg kan ikke ha vært mer enn 6 år gammel første gang jeg skapte meg min egen fantasiverden. Mitt eget fristed, hvor jeg bestemte reglene. Jeg kan enda huske hvordan jeg hardt lukket øynene, og visualiserte dette stedet. Når jeg følte at verden ble for stor, og var redd jeg skulle forsvinne, fant jeg også ut av at det hjalp å klappe meg selv på beina. Dette gjør jeg enda. Klapper meg selv på kroppen. Og forteller til meg selv hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Jeg visste ikke den gangen hva som egentlig skjedde, eller hvilken funksjon mitt verktøy hadde. Men i dag vet jeg at den mekanismen har vært til stor hjelp for akkurat meg.

Har du gjort noe lignende noen gang? Fortell meg gjerne! Sammen kan vi være litt mindre alene.

I dag er jeg ikke 6 år gammel lenger. Og en fantasiverden er kanskje ikke nødvendig lenger. Jeg er jo på et helt annet sted både fysisk og psykisk. Men verktøy trenger jeg fremdeles. Det gjør vi alle. Jeg skal gi deg noen flere konkrete eksempler av redskaper jeg har.

Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at musikk og skriving er i min verktøykasse. Dette er redskaper, eller våpen, som beskytter meg i hverdagen. Men så er det forskjell på forebygging og brannslukking. Jeg forebygger stort sett hele tiden. Kanskje litt vel mye. Men det er ikke alltid jeg lykkes. Og da hender det jeg må riste godt i verktøykassa mi. Det hender fremdeles at jeg må klappe meg selv på armer og bein. At jeg må ta på underlaget jeg sitter på. Eller at jeg må telle ned fra 100. Dette for å kjenne at jeg fremdeles er her. Og for å dra meg tilbake til virkeligheten.

Det beste redskapet i kassa mi er av den typen som ikke avhenger av andre mennesker. Det vil si, ting JEG SELV kan gjøre for å få det litt bedre. Da kjenner jeg på mestring, og jeg bygger selvfølelse. Med det sagt, så hender det jeg trenger hjelp fra andre. For slik er vi skrudd sammen. Vi mennesker trenger andre mennesker.

Jeg håper dette var litt nyttig på et eller annet vis. Kanskje til og med inspirerende. Har du en verktøykasse? Mentalt elle fysisk? Noe du gjør i utfordrende perioder som er til hjelp for deg. Hva enn som funker for deg. Så lenge det ikke går ut over andre mennesker. Jmf. Kardemommeloven.