Du

Du vet det kanskje ikke, men jeg tenker på deg hele tiden

Du vet det kanskje ikke, men jeg savner deg hele tiden

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Hver gang jeg lukker øyene ser jeg deg

Når jeg sover er du der

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Jeg vil så gjerne at du skal være min, men det er du ikke

Jeg vil så gjerne at vi skal puste sammen, men det gjør vi ikke

Hver time, hvert minutt, hvert sekund

Du

Foto: Hedda Marie Westlin

Alle de vakre menneskene

Hun sitter der borte. Med briller og beige jakke på. Jeg trodde hun var alene, men det var hun ikke. En mann i dress kom bort med to kopper kaffe. De var så varme at det røk av dem. Damen med briller og beige jakke smilte. Det var som om hele ansiktet hennes lyste opp da hun så mannen i dress.

Tre meter lenger bort sitter det en ung dame og leser i et hjørne. Hun sitter helt alene, men ser ikke ut til å bry seg om det. Hun kaster på håret sitt med jevne mellomrom. Jeg vet ikke om hun merker at jeg stirrer på henne, men jeg bryr meg ikke.

Jeg har musikk på ørene så jeg hører ikke hva folk sier, men det viktigste er tross alt å se.

Alle de vakre menneskene.

Rett ved siden av meg sitter det to damer og snakker med hverandre. Hun ene har åpenbart grått. Hun er rød i øynene og holder hardt på et snytepapir. Men hun er ikke alene. Den andre damen tar henne i hånden. Tårene tørkes, og jeg syns jeg kan skimte et smil igjen.

Ved siden av disse damene sitter det en mann med blikket godt festet i en datamaskin. Han klør seg i hodet. Så plutselig får vi øyekontakt. Jeg lurer på om jeg skal syns det er kleint og så fjerne blikket mitt, men jeg bestemmer meg for å holde det festet på han. Ut fra intet kommer det et forsiktig smil fra meg. Det går i hans retning. Og jammen fikk jeg et i retur og.

Mannen med datamaskinen vet det nok ikke, men han reddet dagen min. Og det uten å si et ord.

#elineredderverdenlitt

Alt for Sundfør

Fredag som var fikk jeg oppleve noe jeg hadde gledet meg veldig til. Jeg pakket sekken, tok på meg maskara, og sa farvel til de psykiatriske sykepleierne. Jeg dro på festival. Der fikk jeg se helten min igjen. I mine øyne finnes det ingen over og heller ingen ved siden av. Susanne Sundfør er og blir den største musikalske kunstneren.

Ord kan ikke beskrive hvor fantastisk en slik opplevelse er for meg. Og følelsene ble bare forsterket ettersom jeg nå har vært innlagt i nesten en måned. Musikken til Sundfør betyr så uendelig mye for meg.

Albumet hennes, the Brothel, hjalp meg gjennom min første depresjon. Jeg hørte på albumet da jeg ble myndig og flyttet for meg selv for første gang. Sangene herfra støttet meg også gjennom en tid under barnevernet.

Neste album i rekka, The Silicone Veil, vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg fylte 20 år på dette tidspunktet. Og etter å ha hatt problemer med mat over en lengre periode ble jeg endelig bedre. White Foxes gir meg frysninger den dag i dag. Hører jeg på den blir jeg dratt rett tilbake i tid. En tid da mormoren min var syk og trengte ny nyre. Det fikk hun, og jeg glemmer aldri hvor glad jeg ble.

Ten Love Songs ble sluppet da jeg var tvangsinnlagt på en langtidspost. Jeg husker jeg hadde satt på alarm tidlig for å være en av de første til å få det med meg. Jeg husker også jeg sa fra til de ansatte at de ikke skulle forstyrre meg på grunn av slippet. Så der satt jeg altså. I et dunkelt og kaldt rom, i 4. Etg og så utover Ullevålsveien, med Kamikaze, Fade Away, og Delirious på full guffe.

Samme år vant jeg utrolig nok billetter til en konsert Sundfør skulle ha i Berlin. Platekompaniet ringte meg og sa flybilletter, hotel, og konsertbilletter var dekket. Problemet var bare at jeg også da var tvangsinnlagt. Etter et par samtaler med behandler, og et møte med nærmeste pårørende, fikk jeg beskjeden. Kos deg på konsert Eline. Og det gjorde jeg. Ikke bare ble det konsert, jeg fikk også snakket med dronninga. Det viste seg at vi bodde på samme hotel. Da jeg oppdaget at vi spiste fra samme frokostbuffet ble jeg så skjelven i bena som jeg aldri har blitt før. Med litt drahjelp fra stefaren min klarete jeg til slutt å gå bort til henne. Vi utvekslet et par ord, og jeg kunne etter det dø lykkelig.

Hennes siste album, Music for People in Trouble, kommer jeg heller aldri til å glemme når ble sluppet. Jeg var innlagt på en akuttpost. I likhet med det forrige albumet sto jeg opp tidlig for å få det med meg. Jeg oppdaget til min store forskrekkelse at øretelefonene mine var lagt igjen hjemme. Jeg husker jeg fikk overbevist en nattevakt til slippe meg ut. På dette tidspunktet hadde jeg 15 minutters utgang. Jeg tror aldri jeg har vært så raskt hjemom noen gang. Alt for Sundfør.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange ganger jeg har sett denne dama live. Men det betyr så uendelig mye for meg. Jeg kan dra på konserter med henne alene, eller sammen med noen, det betyr ikke så mye. Det viktigste er musikken. Og det pusterommet av et fristed hun gir meg. 

Tusen takk!

Nå som jeg har blogget i over 1 og ½ år syns jeg det er på tide å rette en stor takk til dere lesere.

Da jeg postet mitt aller første innlegg den 13.september 2016 hadde jeg ingen aning om hvor dette ville føre hen. Jeg visste ikke om noen i det hele tatt kom til å lese linjene jeg skrev. Jeg hadde nok ikke så stor tro på meg selv, men jeg tenkte jeg ville gi det et forsøk. Og det er jeg så inderlig glad for.

Nå, 7 kronikker, 1 møte med statsministeren, 174 blogginnlegg, og 1 og ½ år senere, skjønner jeg at det er dere jeg må takke. Virkelig.

Takk for at dere har trykket dere inn på bloggen min. Takk for at dere har lest, og leser, linjene mine. Takk for at dere gir meg en sjans. Tusen takk for alle tilbakemeldinger, kommentarer, likes, og historier. Håper dere fortsetter med det.

Det blir bare mer og mer tydelig for meg hvor viktig det er med åpenhet. Det var derfor jeg startet denne bloggen, og det er derfor jeg ønsker å fortsette. Det finnes ingen tvil hos meg – Åpenhet skaper mer åpenhet.

Takk for at dere har hatt troen på meg. Det har faktisk gjort at jeg har fått tro på meg selv.

Så tusen, tusen takk!

– Eline

Med deg.

 

Du vet det kanskje ikke, men på grunn av deg tror jeg

Jeg tror det finnes noe godt

For det har du vist meg

 

På grunn av deg går jeg naken,

Men jeg bryr meg ikke, om hele verden ser

Det gjør ingenting

 

Ikke når jeg er med deg

 

Du vet det kanskje ikke, men jeg savner deg hele tiden

Kan jeg få bo i hjertet ditt?

 

Det er rart, men her går jeg altså

Alene gatelangs, som om ingen andre eksisterer

Jeg gråter, men det er det ingen som ser

 

Du vet det kanskje ikke, men jeg gråter for deg

Tårene er for det vi har sammen          

 

Du har fått hjertet mitt

Hodet er vanskelig å dele

Men jeg vil dele det og

 

Med deg.

Hvem husker du?

Visste du at vi i gjennomsnitt sover 26 år i løpet av et liv? Eller at vi tenker omtrent 40.000 tanker i løpet av et døgn? Blitt litt svimmel enda?

Jeg hørte en gang at vi treffer på ca 80.000 mennesker i løpet av et liv. Det er nesten tre ganger så mange mennesker som det bor i hjembyen min, Kongsberg.

Men husker vi alle menneskene vi treffer? Svaret på det er nei. Hjernen er en fantastisk, på grensen til magisk, sak, men den klarer ikke å memorere 80.000 mennesker. Hva er det da som gjør at vi husker noen, men ikke andre?

Jeg så en mann i dag. Han hadde hatt på hodet og stokk i den ene hånden. Jeg la ikke merke til det med en gang, men i den andre hånden hadde han en blomsterbukett. Da blikket mitt først hadde festet seg på den var det vanskelig å ta det vekk. Jeg fulgte etter mannen. For det var noe som rørte meg. Det var noe jeg måtte finne ut av.

Tenk om han hadde så vondt i beina at stokken, og viljen hans, var det som dro han ut denne formiddagen. Tenk om blomstene var til en begravelse. Kanskje til en kjær venn som nylig hadde gått bort. Eller tenk om blomstene var et ønske om å overraske en der hjemme. Den samme kvinnen som hadde vært hans trofaste kone de siste 50-60 årene.

Men jeg vet jo ikke. Jeg snakket jo ikke med mannen. Jeg bare fulgte etter han.

Jeg spør igjen. Hva er det som gjør at vi husker noen mennesker, men ikke andre? Jeg kan ta feil, men jeg tror jeg vil huske mannen med blomster i en god stund framover. Hvorfor det? Jeg har gjort et lite tankeeksperiment på dette den siste tiden, og jeg tror jeg vet svaret.

Det var noe som rørte meg.

Noe som gjør oss mennesker unike er nettopp at vi kan føle empati, og at vi lar oss røre av andre mennesker. Jeg tror at når noe rører oss, enten vi blir triste eller glade, så skjer det noe med oss. Noe som gjør at ting fester seg, og at vi husker.

Så hvem husker du?

Skrevet av Roy Erik Hansen og Eline Skår

#elineredderverdenlitt #psykiskhelse #helse #livet

Jeg er her

 

Jeg ser munnen hans bevege seg. Jeg hører han snakke. Men jeg vet ikke hva han sier. For jeg er ikke her.

Jeg kjenner tårene trille nedover kinnet. Jeg ser at de andre smiler. Jeg kan til og med høre dem le. Men jeg ler ikke med dem. For jeg er ikke her.

Jeg ser barn leke. Jeg hører hunder bjeffe. Den grønne parken er full. Kanskje er det ikke plass til meg. For jeg er ikke her.

 

Jeg kjenner pulsen i blodårene mine. Jeg hører føttene på bakken. Steg for steg. Sekund for sekund.

Jeg ser de andre. Men de forsvinner like fort som de kommer. Det blir tomt. Jeg lukker øynene.

 

Hva hører du Eline?

Jeg hører en stemme. Jeg kjenner den igjen. Det er min egen. Jeg hører tankene mine. De farer raskere gjennom hodet mitt enn menneskene rundt meg. Jeg blir redd. Tanker. Tanker er ikke farlige. Tanker er ikke fakta.

 

Lukk øynene igjen, Eline. Hva hører du?

Fuglekvitter, rasling i trærne, mennesker som går på grus. Jeg hører våren. Det er ganske fint egentlig. Og i et lite minutt får jeg faktisk litt fri. Fri fra meg selv.

 

Hva kjenner du Eline?

Jeg kjenner solen varme pannen min. Og vinden som tar tak i håret mitt. Jeg tar av meg skoene og står litt i gresset. Det er kaldt. Vått.

 

Jeg kjenner det, alt sammen.

Solen, vinden, og gresset.

For jeg er her.

 

#elineredderverdenlitt #psykaitri #psykiskhelse #helse #vår #våren

To skritt fram, og ett tilbake

Da jeg våknet i dag luktet det ikke antibac. Det luktet nyvasket tøy og kaffe. Det luktet hjemme. Da jeg våknet i dag så jeg ikke fire hvite, tomme, vegger. Jeg så vegger med farger og bilder på. Jeg så hjemme. Da jeg våknet i dag visste jeg at jeg kunne gå ut akkurat når jeg ville. Da jeg våknet i dag visste jeg at jeg var hjemme.

I dag har jeg bursdag. Jeg fyller 27 år. Det er en bragd i seg selv, spør du meg. Jeg er ikke ute etter flere gratulasjoner. Jeg skriver dette i dag for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet, noe som er en gave i seg selv. Noen ganger trenger man påminnelser. Og noen ganger må man ta det ansvaret selv.

Jeg feiret både 25-årsdagen min og 26-årsdagen min inne på psykiatrisk avdeling. Ingen ønskedrøm. Ja, så møter jeg noen humper i veien en gang i blant. Men det gjør vi alle. Jeg er bare et menneske jeg også. Og vi mennesker gjør feil. To skritt fram, og ett tilbake.

Livet er ment for å feile. Det er slik vi lærer. Og jammen har jeg lært mye i mitt 27-årige liv.

I utgangspunktet er jeg ikke så veldig opptatt av å feire bursdager, men jeg ville lyve hvis jeg sa det ikke betydde noen ting. Det er selvsagt stas med litt oppmerksomhet, godt selskap og gaver. Jeg er ikke noe annerledes bygd slik. Men det å ferie tiden som går, som du aldri får igjen, det har jeg aldri helt sett poenget med.

Sånn bortsett fra det er jeg alltids med på en feiring. Og la oss stikke fingeren i jorda. La oss være ærlige med oss selv. Det finnes (nesten) alltid grunner til å feire et eller annet. Det er bare ikke sikkert man ser det så godt bestandig. 

I dag ser jeg. Bursdag eller ei. Jeg ser.

#elineredderverdenlitt #psykiatri #psykiskhelse #bursdag

Svar på spørsmålrunden del II

God søndag godtfolk! Nå har jeg satt meg ned og svart på resten av spørsmålene som kom inn til meg denne spørsmålsrunden. Det var utrolig spennende! For noen interessante og fine spørsmål. Takk skal dere ha. Jeg håper dette gir sånn nogenlunde svar.

Har du noen hobbyer?

Ja, det har jeg. Ved siden av å skrive er jeg utrolig glad i musikk. Jeg spiller kanskje ikke noe instrument, men jeg er veldig glad i å synge. Gikk til sangpedagog én gang. Ble så flau at jeg ikke turte å gå tilbake. Jeg er også glad i å fotografere. Faktisk så glad i det at jeg tilbragte et år på folkehøyskole med foto som hovedfag. Sånn ellers så er jeg nok over snittet glad i naturen. Jeg elsker å leke Lars Monsen når jeg har anledning.

Har du søsken?

Ja, jeg har to brødre på farssiden min.

Hva er ditt drømmereisemål?

Ååå, hva er IKKE mitt drømmereisemål? Jeg elsker å reise. Drømmen min er nok heller å få reist jorda rundt før fylte 50. Da har jeg en liten jobb foran meg.

Hva kunne du tenke deg å jobbe med i fremtiden, hvis du fikk velge fritt?

Drømmen min var jo i lang tid å jobbe som sosionom. Men så blir ikke alltid livet helt som først tenkt, og det må være greit det og. Det finnes alltid en plan B. Jeg har, så lenge jeg kan huske, tenkt at den jobben jeg skal ha må innebære og hjelpe andre mennesker, i en eller annen form. Det står jeg fast ved enda. Om ikke som sosionom, så kanskje som rådgiver i en aller annen form.

Hva ser du mest frem til i år?

Elsker dette spørsmålet. Jeg pleier ofte å spørre de rundt meg om det er noe de gleder seg til. Nettopp for å bevisstgjøre at det alltid finnes noen lysglimt der ute. I løpet av 2018 er det flere ting jeg ser frem til. Det første jeg tenkte på nå var SOMMEREN. Jeg gleder meg sånn til å kjenne solen varme huden, til å se den blå himmelen, og til å grille i parken. Men mest av alt gleder jeg meg til å dele alt dette med de jeg er glad i.

Har du noe du må gjøre hver morgen for å komme “riktig” i gang med dagen din?

Ja, definitivt. Har ikke alle det? Ha ha. Selv er helt avhengig av å få 2 kopper med kaffe. Den første koppen hiver jeg i meg før jeg gjør noe som helst. Den andre koppen heller jeg i meg mens jeg sminker meg på badet. Da står radioen på full guffe, og kanalen er selvsagt P3. Jeg står jo veldig tidlig opp, så jeg er så heldig å få med meg P3 Morgen (beste starten på dagen). Når malingen av ansiktet er unnagjort og kaffen er borte gjelder det å få i seg de obligatoriske knekkebrødene med gulost #bliraldrilei. Når disse er fortært kan dagen min begynne for alvor.

Hva gjør du hvis du merker tidlige psykosesymptomer i hverdagen?

Dessverre er det ikke alltid jeg merker de tidligere symptomene selv. Nå er jeg heldig som har familie og en behandler som kjenner meg veldig godt, og som kan minne meg på når jeg bør ?bremse?. Med det sagt, så kjenner jeg meg selv og symptomene mine bedre og bedre nå, og kan ofte selv kjenne igjen tegn. Det viktigste jeg kan gjøre i en tidlig fase er ikke noe mer hokus pokus enn for andre mennesker ? Passe på søvn, mat, aktiviteter, og hvile.

Har du bedre opplevelser med innleggelser når de er frivillige?

Dette spørsmålet fortjener egentlig et eget innlegg, nettopp fordi jeg tenker det er så viktig. Frillighet vs. Tvang? Nå har vi jo fått en endring i lovverket som har gjort det vanskeligere å bruke tvang i behandlingen, og hva ser vi? Jo at antallet tvangsinnleggelser går ned. Jeg skal ikke bli veldig politisk her, men det er jo en klar sammenheng. Jeg kan bare svare for meg selv, men min personlige opplevelse er at innleggelsene min er klart bedre når det er frivillig. Verdien av å bestemme over eget liv tror jeg trumfer alt.

Hva har du mest nytte av når du er innlagt?

Det jeg har mest nytte av mens jeg er innlagt er nok rutiner. Rett og slett å bli pakket inn i dagligdagse ting. At noen passer litt ekstra på de tingene jeg ellers ville glemt, som mat, søvn og medisiner. Så vil jeg jo også si at det hjelper stort å ha noen å snakke med. Det er jo ikke alle man får like god kjemi med, men jeg er av den oppfatningen av at de fleste mennesker er gode og vil andre vel. De periodene jeg har vært lagt inn har jeg hatt veldig stort utbytte av å snakke med de fleste. Det å være psykologspesialister, overleger, sykepleiere, psykiatere, vernepleiere, ergoterapeuter, eller medpasienter.

Går du til psykolog, hvilken opplevelse har du i så fall av det?

Nei jeg går ikke til psykolog, men jeg har en behandler. En behandler som er psykiatrisk sykepleier. I tillegg har jeg psykiater som jeg treffer svært sjeldent. Jeg får tett oppfølging av behandleren min, noe jeg er glad for. Min opplevelse er at vi har fått til et godt samarbeid. Hun kjenner meg veldig godt etter ca 4 år.

Hva er det som har reddet Eline litt, hva syns du har hjulpet deg fra der du har vært til der du er nå, hva syns du at du selv har gjort riktig?

Dette spørsmålet likte jeg veldig godt. Nettopp fordi det fikk meg til å tenke. Dette er ikke noe jeg tenker mye på ellers. Nå skjønner jeg at jeg burde tenke mer på slike ting. Det er vanskelig å svare et konkret svar som det kan settes to streker under, men jeg har likevel noen ideer. Hva har reddet meg litt? Familie, venner, bonusfamilier, sykehuset, en stødig behandler. Et nettverk som aldri gir meg opp, uansett hvor håpløs jeg måtte virke. Hva syns jeg at jeg selv har gjort riktig? Vel, jeg har prøvd og feilet en del ganger. Tatt en bestemt medisin, hatt det greit en periode, sluttet med medisiner, hatt det greit, krasjet, blitt innlagt, mer medisiner, osv. Og slik har det vært over noen år. Det jeg kan si nå, på andre enden, er at jeg har jo blitt eldre. Jeg kjenner meg selv mye bedre. Jeg vet også en del mer om hva som hjelper meg og hva som ikke gjør det. Jeg har blitt mye flinkere på å være åpen, og det vil jeg at har vært riktig i forhold til meg selv.

#elineredderverdenlitt #spørsmålsrunde #psykiatri #psykologi #livet

Spørsmålsrunde – Hva vil du vite?

God kveld folkens! Jeg håper både kjente og ukjente har det så fint som mulig.

Jeg har tenkt og tenkt, og har kommet frem til at jeg gjerne vil ha en spørsmålsrunde igjen. Litt for at dere kan bli bedre kjent med meg, men også for at jeg skal kunne bli bedre kjent med dere.

Ingen spørsmål er for dumme. Og det beste av alt er at du kan være anonym. Jeg skal gjøre mitt beste for å besvare alle spørsmål som måtte komme inn. Mulig svarene kommer i en egen vlogg (hvis jeg tør vel og merke).

Selv om jeg primært skriver om psykisk helse betyr ikke det at spørsmålene må dreie seg om det. Kanskje lurer du på hva jeg spiser til frokost. Kanskje lurer du på hva favorittartisten min er, eller hvor jeg drømmer om å reise. Eller kanskje du bare vil fortelle meg noe interessant om deg selv.

Uansett, du er hjertelig velkommen til å skrive til meg. Enten her i kommentarfeltet på bloggen, på facebooksiden, eller via mailen min.

Jeg håper det ligger noen spørsmål og venter på meg der ute dersom det skal bli en vlogg ut av dette. På forhånd takk for alle nysgjerrighet!

#elineredderverdenlitt #spørsmålsrunde