En medium kaffe med litt melk?

Hallo, fra hjemmekontor vol.3000. Susanne Sundfør sin «Darlings» surrer i bakgrunnen. So, it’s definite then. It’s written in the stars darlings. Everything must come an end. Jeg synger med. Har tent lys. 4 faktisk. Alle for håp. Jeg skriver ned gode tanker til meg selv. Tar en god slur av dagens tredje kaffekopp, og drømmer meg tilbake til hjørnet mitt på Kaffebrenneriet.

Det er rart, for tanken på å gå på kafé igjen virker så fjern. Og det kommer fra hun som tidligere gikk på kafé 2-3 ganger om dagen. Men som jeg savner det. Jeg savner å være først ute på stamplassen tidlig på morgenen. Jeg savner å se menneskene der. De samme som går igjen og igjen. Og jeg savner at de bak disken vet nøyaktig hva jeg skal bestille.

En medium kaffe med litt melk? Jeg smiler, rødmer svakt, og takker høflig som vanlig.

Det slår meg nok en gang hvor tilpasningsdyktige vi mennesker er. Hadde noen fortalt meg for litt over et år siden at vi i dag kom til å bade i antibac, bruke ansiktsmasker, og holde 2 meters avstand til folk, så hadde jeg ledd. Men jeg ler ikke i dag. Selv jeg som evner å se humor i det meste, syns ikke dette er morsomt på noen som helst måte. Men antibac, masker, og avstand har blitt den nye normalen. Jeg tror det jeg savner mest av alt (i tillegg til å klemme) er å se ansikter. Å se om noen er glade, sinte, eller lei seg. Vi lærer å speile andres følelser allerede som spedbarn. Noe som vekker empati. Det er helt grunnleggende for oss mennesker. Men nå sitter jeg altså her. Ikke akkurat Kaffebrenneriet-standard, men det går.

Om du, som meg, syns det går litt trått nå, så ikke gi opp. Vi kan kanskje ikke gå på kafé, spise på restaurant, eller klemme hverandre. Men følgende vil for alltid være lov:

– Danse på stuegulvet
– Synge høyt til favorittartisten
– Skrive dagbok
– Gå turer
– FaceTime med noen man er glad i
– Sende melding til noen man tenker på
– Lese en god bok
– Ta bilder

Den lista var like mye en påminnelse til meg som til deg. Det er kanskje enklere sagt enn gjort. Men det å ivareta gode rutiner, det å være god mot seg selv, er så ufattelig viktig. Det med eller uten en pandemi. Selv har jeg vært litt lat. Kognitivt, men også fysisk. Aktivitet er undervurdert. Litt er bedre enn ingenting. Og alt med måte. Memo til undertegnede.

Et nytt verktøy!

Det er nesten så jeg ikke tør si det høyt. Tør omtrent ikke skrive det engang. Men, jeg har begynt å jogge igjen. Jepp. Er litt redd for å jinxe det. For det har ikke blitt en vane enda. Men i dag har jeg altså vært på min 6. joggetur på relativt kort tid. Jeg er sikker på at hver eneste celle i kroppen min roper hurra. Og det som er ekstra gøy er at jeg allerede kjenner fremgang. Det hjelper nok at jeg ikke har rørt en sigarett på 4 måneder. Uansett, veldig moro. Sist jeg gjorde et forsøk på å jogge ble jeg stoppet av egen hoste/brekninger etter ca 3 minutter.

Jeg jogget aktivt før. Litt for aktivt. 2014-2015 hadde jeg et svært usunt forhold til kropp, mat, og trening. Dette vet jeg mange strever med. Og selv 6 år senere, henger det fremdeles litt i hos meg. Mye er heldigvis bedre. Og jeg vil virkelig unngå å havne der jeg var. Å måtte løpe over 1 mil hver dag. Å sulte meg selv. Å være slem mot kroppen min.

Jeg fortjener bedre. Jeg har bare én kropp. Den må jeg ta vare på, så godt jeg kan. Jeg ønsker god helse, både fysisk og psykisk. Og dette henger tett sammen. Kropper kommer i alle former og fasonger. Det fleste kropper vil endres over tid. Noen mer enn andre. Selv har jeg hatt en undervektig kropp, en overvektig kropp, og noe midt i mellom. Men det er den samme kroppen som har fått meg gjennom dagene. En kropp som har mestret mye, og som skal mestre enda mer. Det burde være en selvfølge at den kroppen fortjener det beste. Men dette vet jeg er enklere sagt enn gjort. Dessuten er alle kropper ulike, og trenger ulike ting. Det kan være lett å glemme blant alle tips og triks om mat og trenging vi ser på ulike sosiale medier.

Det er mulig jeg trigger noen med dette. Det ønsker jeg ikke. Og nettopp derfor kommer jeg til å vise forsiktighet hvis jeg skriver om trening, mat, og kropp. Kropp er topp. Men din kropp er din, og bare din. Og min kropp er min, og bare min. Tidligere har jeg fått ulike kommentarer på kroppen min. Jeg kan ikke få sagt det tydelig nok. Å kommentere andres kropper kan være skadelig. Tenk deg derfor godt om før du kommenterer andres kropper. De fantastiske maskinene som er i stand til så mye.

Åpen for å bli positivt overrasket

Kjære Mommi,

I dag er det 5.april, og påsken 2021 er snart over. Heldigvis. Jeg er ikke så glad i ferier og høytider. Det er akkurat som om utfordringer og problemer blir forsterket. Kontrastene fra hygge og kos til ensomhet og lidelse blir sterkere. De røde dagene er langt fra hygge og kos for mange. Psykiske lidelser tar ikke ferie selv om kalenderen viser det.

Men Mommi, denne påsken har gått både fortere og bedre enn ventet. Og jeg vet du er stolt av meg. For jeg har passet på å være god mot meg selv (nesten) hver dag. Så er det kanskje ikke skrevet i sten at hver ferie må tilbringes i fosterstilling. Jeg er nemlig åpen for å bli positiv overrasket. Og denne påsken har overrasket meg litt. Det har ikke bare vært blomster, men livet er jo ikke bare det heller. Faktisk tror jeg at jeg kommer litt styrket ut av disse dagene. Litt på grunn av fine mennesker rundt meg, men mye på grunn av egen innsats. Jeg jobber beinhardt hver eneste dag. Men livet bør ikke leves kun på hvite knoker. Derfor øver jeg på å nyte de gode øyeblikkene når de kommer. Og øvelse gjør mester, er det noe som heter.

Mens jeg skriver til deg nå lar jeg disney-klassikeren Pocahontas surre i bakgrunnen. Det er en av mine favoritter. Pocahontas snakker med piletreet. Som er bestemoren hennes. Så klok, så varm, og morsom. Som deg.

«Lytt med hjertet nå, du vil snart forstå», synger bestemor piletre.

Hadde du vært i live nå, så hadde jeg såklart vært hos deg. Vi hadde løst verdensproblemene sammen, mens vi flesket oss til i sofaen din. Men «bare» fordi du er død betyr ikke det at vi ikke har kontakt. Jeg snakker til deg daglig. Men det vet du jo. For du svarer meg i drømmene. Vær så snill, ikke slutt med det. For jeg husker fremdeles stemmen din. Varm som en sommerdag. Full av godhet. Og litt preget av sigaretter.

Eline’s 10 bud

1. Vær god mot gode folk

2. Spis sjokolade, om du føler for det

3. Le mer

4. Ta godt vare på kroppen din, den fantastiske maskinen

5. Snakk med naturen, den lytter alltid

6. Vær nysgjerrig – det finnes nemlig ingen dumme spørsmål

7. Det er forskjell på å elske seg selv og på å dyrke seg selv, vit forskjellen

8. Si mer JA, men ikke til alt

9. Ta vare på barnet i deg, det er mye glede i å leke

10. Ikke sammenligne deg selv med andre, du er verdifull akkurat slik du er

Om det blir vanskelig å følge alle disse budene, så står du helt fritt til å lage dine egne. Så lenge vi alle følger Kardemommeloven.

Modig

***Trigger warning***

I 2008 var jeg 17 år gammel. Full av usikkerhet. Noen måneder inn i året hadde jeg min siste dag på barnevernsinstutisjonen jeg bodde på. Det er mye jeg har fortrengt fra den tiden. Men dette glemmer jeg aldri.

Et kort formet som en blomst. Og inni blomsten stod ett ord. Modig. Kortet, det var til meg.

Det foregår nok mye rart i barnevernet. Det har jeg selv fått oppleve. Men den diskusjonen tar jeg siden. For meg ble oppholdet på den siste institusjonen jeg bodde på et vendepunkt. Da jeg kom dit var det eneste som kom ut av munnen min «vet ikke». Jeg gråt meg til søvn hver eneste natt. Og jeg knuste glass, som jeg brukte til å skade meg selv med. Arrene på armene mine bærer jeg fremdeles. Da jeg dro derfra hadde jeg tørket tårene, med litt hjelp. Jeg hadde fått påfyll. Av omsorg. Av håp. Og her sitter jeg, 13 år senere, og lurer på om de menneskene som jobbet der er klar over hva det har betydd for meg.

Jeg sendte derfor en mail til styreren ved institusjonen. Uvitende om at stedet fremdeles eksisterer.

Hei, jeg vet ikke hvem jeg når frem til ved å sende denne mailen. Men jeg prøver. Mitt navn er Eline Skår. I en periode i 2008 bodde jeg på … ungdomshjem. I dag er jeg 30 år gammel, og bor for meg selv i Oslo. Som 17-åring var livet mitt svært vanskelig. Hos dere opplevde jeg voksne mennesker som ville meg vel over tid. Jeg opplevde genuin optimisme og håp på mine vegne. På mange måter var mitt opphold på … et vendepunkt i mitt liv. Og jeg vet ikke navnene på hvem jeg i dag skal takke for nettopp det. Den tiden jeg var hos dere gjorde dype inntrykk på meg. Jeg lærte meg å se håp og godhet, ikke bare i meg selv, men også hos mennesker rundt meg. Jeg kan huske at jeg omtrent ikke ville flytte. Uansett hvem jeg når ut til med denne mailen, så håper jeg at jeg får frem noe viktig. Jobben folk gjør på slike plasser gjør inntrykk. Det skaper håp og endring. Og i mitt tilfelle, tror jeg faktisk det har reddet liv. Takk.

Og jeg fikk svar. Jeg ble svært rørt da de skrev tilbake at de husket meg. Jeg kunne også se et lite PS. Hvor det stod følgende: «Det ser ut til at du fremdeles er modig».

Siden 2008 har jeg ofte fått høre hvor tøff jeg virker. Faktisk er det mange som beskriver meg som uredd og modig. Jeg skal ikke dra det så langt som å si at skinnet bedrar. For jeg vet selv at jeg er tøff på mange områder. Men den siste tiden har jeg følt meg alt annet enn modig. Jeg har ligget i fosterstilling og synes synd på meg selv. Men ingen kan vel være alt til en hver tid. En klok person sa en gang til meg at selv om det er best å leve her og nå, så er det noen ganger verdt tiden å se litt tilbake. Ikke for å dyrke det vonde, men for å se utviklingen. Vi mennesker er i konstant endring. Jeg er ingen solskinnshistorie. Jeg er vel heller et bevis på at mennesker trenger andre mennesker.

Jeg har vært igjennom mye. Selvskading, innleggelser, barnevernet, spiseproblematikk +++. Og jeg har fått til mye på egenhånd. I dag kan jeg med hevet hode si at jeg er stolt av staheten min. Den har tross alt ført meg langt. Likevel hadde jeg nok aldri klart alt dette uten en heiagjeng. Endringer skjer hele tiden. Men skal man få til gode varige endringer så må man ønske det selv. Det krever stahet, styrke, og mot. Som jo er egenskaper jeg har.

Så er jeg kanskje litt modig likevel.

Det går an å snakke med hestehoven

Et par skjærer krangler om restene av en kebab. Noen ivrige joggere suser forbi. Småspurvene synger i kor i trærne. De samme trærne som snart blir grønne. Solen varmer i kinnene mine. Jeg sitter på en fuktig gressflekk. Den samme flekken jeg sitter på hvert år. Jeg har rukket å bli våt i rumpa. Men jeg bryr meg ikke om det.

Jeg samler på øyeblikk som dette. Øyeblikk som er her og nå. Øyeblikk som gir håp, glede, og motivasjon. Tre ting som kommer godt med nå. Ting som står i stor kontrast til hvordan virkeligheten min var for litt siden. Endring. Livet er i endring uansett om man vil eller ei. Endring gir håp. Noe annet som gir håp er hestehoven jeg gikk forbi i går. Opp av asfalt til og med. Jeg spurte den hvordan den hadde klart det. Til svar sa den gule blomsten at det lønner seg å være sta. Kanskje til og med litt uredd. Modig. Tenk at en hestehov kan trøste og gi så mye håp. Det ble et øyeblikk jeg tar vare på.

Et øyeblikk er ofte kort. Det er ikke uten grunn til at det heter nettopp øyeblikk. Et enkelt blunk, så kan det hele være over. Det gjelder å følge med. Og det gjelder å lagre de gode øyeblikkene. Får vi mange og gode nok av de så kan vi gjøre de om til minner. Minner som vi kan hente frem når vi trenger de. For øyeblikk varer jo ikke evig. Det er trist og vakkert på samme tid.

Det blir bedre

Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre.

Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre.

Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre. Det blir bedre.

Det er på høyt tid å ta litt flere sjanser, til å sette litt høyere mål, og til å drømme litt større

Gårsdagen ble bedre enn jeg kunne drømt om. Til å være midt i en pandemi ble min 30-årsdag en dag jeg aldri vil glemme. Faktisk også en liten vekker, takket være vakre mennesker rundt meg. Tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner!

Jeg våknet til frokost levert på døren. Plutselig var all mulig godsaker på bordet mitt. Jeg fikk også storfint besøk. – Noe som gjorde så godt at jeg kommer til å leve lenge på det. Kanskje til og med 30 år til. Jeg kan ikke huske sist leiligheten var fylt med godt selskap, og så mye deilig mat og drikke. Det rørte meg faktisk skikkelig da det virkelig så ut som et selskap her i heimen. Sjelden syn i disse tider.

Mulig det er denne halvveis-til-60-krisen som har tatt litt overhånd. For jeg våknet i dag med et håp og en motivasjon det er lenge siden jeg har kjent på. Og dette vinduet skal jeg virkelig benytte meg av. Jeg kjenner meg klar for å leve hver dag fremover som om det skulle vært den siste. Det er på høyt tid å ta litt flere sjanser, til å sette litt høyere mål, og til å drømme litt større. Jeg vil ikke lenger være fanget i egen kropp, i eget hode. Det må bli en slutt på mitt eget diktatur.

«Dagen i dag er morgendagen du drømte om i går.» Kinesisk visdomsord.

Alle mennesker fortjener å ha et godt liv, uansett alder. Og «alle» inkluderer da også meg selv. Jeg fortjener å ha det så bra som mulig. Jeg fortjener gode ting. Jeg fortjener å drømme. – Og det gjør du óg.

Jeg pleier å si jeg ikke er så opptatt av bursdager. At jeg helst ønsker de skal gå forbi i stillet. Det er nok en liten løgn. Som mange andre, setter også jeg pris på hyggelig oppmerksomhet for at jeg eksisterer. Nå hadde jeg jo gruet meg litt til bikke 30. Men nå som jeg er på den andre siden så føles det ganske fint. Jeg er jo faktisk heldig som er blitt såpass «gammel». Er den noe denne pandemien har lært meg så er det å ikke ta livet for gitt.

Hilsen Eline (30)

Mine siste dager i 20-årene

Hvordan skal du tilbringe dine siste dager i 20-årene? Var det noen som spurte meg. Hadde vedkommende spurt meg som 19-åring ville nok svaret ha vært annerledes enn det er i dag.

Jeg syns tiden bare går fortere og fortere. Det er nesten så det er litt ekkelt. For det føles som om 20-årsdagen min var i går. Jeg bestilte sushi, og sa til stefaren min (som aldri før hadde spist sushi) at han trygt kunne spise det grønne, for det var jo bare ertepuré. Som 20-åring bodde jeg alene i Kongsberg, tok ferdig videregående og hadde deltidsjobb samtidig. Det virker så fjernt nå, likevel så nært. Lite visste jeg hva jeg hadde i vente. 20-årene mine har stort sett blitt tilbragt på psykiatriske instutisjoner. Høye heler har blitt erstattet med sykehus-sokker, og champagnen med piller og Antibac. Hadde jeg visst som 19-åring hva som ventet meg tror jeg ikke at jeg ville ha blitt 30 engang. Men nå nærmer altså dagen seg.

Som en slags semi-mini-midtlivs-krise slår det meg at jeg hverken har jobb, hus, eller barn. Det er nok til å kunne rive av meg håret. Men jeg gjør ikke det. For jeg lever.

Det er først de senere årene at jeg har luktet på selvstendighet, selvkontroll, og frihet. Og det lukter ganske godt. Selv midt i en pandemi kan jeg si at livet mitt bare blir bedre og bedre. «Glansbildeårene» er nå over. Og godt er kanskje det. Jeg ønsker den ekstra magen og de flotte smilerynkene velkommen. Kanskje får jeg den berømte pepperkverna. Men jeg blir tryggere på meg selv og i meg selv, med årene. Heldigvis. Med eller uten pepperkvern.

Liv skal reddes, men liv skal også leves

Det er vanskelig å finne trøstende ord nå. Selv har jeg noen dager på akuttpsykiatrisk bak meg. Jeg tror det må være første gang jeg selv virkelig følte jeg trengte det. Jeg tror heller aldri jeg har vært så sulten på selskap fra andre mennesker.

I en perfekt verden skulle det vært slik at alle som trengte hjelp fikk det. Slik er det dessverre ikke. På avdelingen kunne de fortelle at under nedstengningen i fjor var det en periode hvor akuttposten sto helt tom. Folk var på jobb, men det var ingen pasienter der. Hva forteller det oss? Jeg tviler sterkt på at all psykisk lidelse forsvant i byen fordi en pandemi kom. Jeg tror vel heller at utfordringene ble tøffere, og at folk ikke fikk den hjelpen de skulle ha. Dessverre.

Jeg har selv tenkt at jeg umulig kunne be om hjelp i en slik tid. Så ufattelig redd for å ta plass, for å være til bry. Tenkt at jeg ikke er verdt å hjelpe når verden brenner. At jeg like gjerne kunne forsvinne. Slike tanker er vonde. Og jeg er ikke alene om å ha de. Men om du, som meg, strever ekstra nå, så har jeg noe viktig å si.

Det finnes håp. Selv når du ikke kan se det selv, så finnes noen der ute som kan se det for deg. Det er lov til å be om hjelp. Du er verdifull og verdt å hjelpe. Du er like viktig som akkurat alle andre på denne kloden. Vi mennesker er bare mennesker. Og mennesker trenger hverandre. Liv skal reddes, det er klart. Men liv skal også leves.