Byttet av terapeut

Etter at jeg delte innlegget om at jeg skulle bytte terapeut fikk jeg en del tilbakemeldinger. Det er visstnok mange der ute som også syns et slikt bytte er problematisk. Det var nesten hjerteskjærende å lese noen av historiene deres.

For vi er bare mennesker, alle sammen. Og mennesker blir knyttet til mennesker.

Det var flere som ønsket at jeg skulle skrive mer om min situasjon, og mine tanker kring denne prosessen. Det skal jeg forsøke å gjøre.

Jeg vet at jeg har vært heldig som har fått kontinuitet, forutsigbarhet, og stabilitet i behandlingen. Jeg har hatt én terapeut i godt over 5 år. Mange som skriver til meg har gjerne byttet terapeut 2-5 ganger i løpet av den perioden. Hvis de har gått i behandling så lenge. Noen har byttet terapeut opp til flere ganger selv om de har gått i behandling i relativt kort tid.

Skal man få noe særlig utbytte av behandling er det noen vesentlige ting som må på plass etter min mening. Dersom én av disse tingene uteblir så tviler jeg sterkt på at behandlingen blir god.

• Man må ha kjemi med den man skal snakke med.

• Man må ha tillitt.

• Men skal man få kjemi og tillitt til en terapeut så behøver man tid.

Selv om jeg syns at dette byttet av terapeut er både vondt og vanskelig så forstår jeg at jeg må gi nye mennesker en sjanse. Dette byttet krever noe både av den nye terapeuten min, men også av meg. I denne prosessen blir jeg pent nødt til å lytte med både ører og øyne. Og kanskje også ha et såkalt åpent sinn, om jeg får til det.

Av naturlige årsaker vil jeg nok komme til å sammenligne min nye terapeut med min gamle. Dette skal jeg forsøke å bremse så godt det lar seg gjøre. For jeg må jo akseptere at vi er forskjellige.

L og jeg trengte ikke alltid å si noe. L kunne noen ganger lese meg som en åpen bok. Ekkelt? Ja. Trygt? Ja, det også. Nesten så hun kunne lese tankene mine. Det var godt å slippe å lese de selv. Særlig da ting var skummelt, kaotisk, og rotete.

Min nye terapeut vil aldri kunne bli L. Det er jo umulig på alle måter. Det er noe trist med det. Men også noe litt fint. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fremdeles får tid. For at jeg ikke blir gitt opp. For en av mine største frykter er å bli helt overlatt til meg selv.

Vi mennesker er ulike. Men vi er ofte like like som vi er ulike på en og samme tid. Vi er svært sammensatte. Selv om førsteinntrykket kan være godt (som jeg jo tenker at har en del å si), så betyr ikke det at det er full klaff fra start. Det blir litt som å skulle vinne i lotto. Det går bare ikke an å planlegge, uansett hvor mye man ønsker. Ofte må gjerne flere forsøk til.

Aller helst skulle jeg gjerne ha spolt frem i tid. Trykket på knappen og spolt over denne litt halv-kleine-bli-kjent-fasen. Men akkurat det er det ingen av oss som evner å gjøre. Dessverre.

Som jeg skrev sist, så har jeg mine tvil på om jeg nå ønsker å fortsette i behandling. Den tvilen er absolutt til stede. Kanskje ikke så rart. Etter godt over 5 år i voksenpsykiatrien, og rundt 5 år i barne-og ungdomspsykiatrien før det. 10 år i behandling er lang tid.

Skal jeg virkelig slutte nå? Av ulike grunner er det nesten umulig for meg å slutte nå. Både praktisk og følelsesmessig. På mange måter føler jeg at jeg har blitt avhengig av denne hjelpen. Avhengig av systemet. Samtalene. Tryggheten. Men nå føles det som om alt dette er revet vekk. Tryggheten er revet vekk og erstattet med en ny person. Et nytt team. Nye spørsmål. Nye synsvinkler.

Byttet av terapeut kan kanskje lettere sammenlignes med Yatzy. Uansett hvor hardt eller hvor lenge du rister terningene så er det ingen garanti for at du vinner. Uansett hvor hardt du måtte ønske så er det ikke sikkert det blir full pott. Flaks jeg ikke er en dårlig taper. Det fine med Yatzy er at det alltid er poeng som føres opp underveis.

Men det er bare det at dette handler om mer enn et spill. Det er livet mitt det er snakk om. I Yatzy kommer man på et punkt til sjanse. Her kan man rett og slett ikke stryke. Og i likhet med i livet, så er det alltids noe man kan føre opp.

Det får meg også til å tenke at dette byttet kanskje til og med kan føre til noe positivt. Et nytt menneske som kan riste i godteposen med nye hender. Jeg vet ikke. Men jeg krysser alt jeg har og håper inderlig at det vil bringe noe godt med seg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg