Borte bra, men hjemme best?

Budapest er virkelig en by med sjel. Et vakkert sted jeg sent vil glemme. De flotte bygningene. De massive broene. Spaserturene over Donau. Lette sko på brostein. De flotte kjolene. De fargerike markedene. Det majestetiske hotellet. Den deilige vårluften. Og alle minnene vi skapte. Litt sånn som på film. Likevel tok jeg med selv i å kysse bakken da jeg jeg landet her hjemme i Norge.

Borte bra, men hjemme best, er det noe som heter. Jeg vet ikke helt. En reise til en annen by fikk meg til å innse hvor fanget jeg er i min egen.

Jeg liker å se på meg selv som en fri fugl. Som en som verdsetter frihet høyt. Kanskje mest av alt. Men Budapest har vist meg at jeg er alt annet enn en fri fugl. En reise kan åpne øyne. Det er kanskje enda en klisjé, men langt i fra tull og tøys. Man blir proppet av nye inntrykk. Sansene jobber på spreng. Hvertfall gjorde mine det. 4 dager utenlands, og jeg er helt pumpet.

Bildet jeg har av den personen jeg ønsker å være stemmer ikke overens med den jeg faktisk er. Særlig ikke med Budapest-versjonen. Faktisk er gapet ganske stort. For oppi hodet mitt er jeg fri, impulsiv, adrenalinsøkende, og eventyrlysten. Men i det virkelige bildet er jeg fanget, kjedelig, og hjemmekjær. Og dette bildet plager meg.

Hvorfor? Jeg vil vite hvem jeg virkelig er. Jeg vil vite hvor jeg kommer fra. Hvorfor jeg er som jeg er. Og jeg vil vite hvorfor jeg er her. Jeg ønsker da ikke å være fanget. Men det er akkurat det jeg er. Fanget i egen by. I egen kropp. I eget hode. Av min egen angst. Den jeg passer så altfor godt på. Jeg steller bedre med angsten enn jeg gjør med meg selv. Og den oppdagelsen gjorde jeg i Budapest. Faktisk fikk jeg en real vekker i den gamle byen med sjel. Kanskje hadde den litt for mye sjel. Kanskje tenker jeg litt for mye. Mest sannsynlig, ja.

Jeg vil ikke bare overleve. Jeg vil leve. Ønsker ikke å løpe fra dag til dag. Repetere de samme tingene, på de samme stedene, fordi angsten sier det. For hvem sa at angsten skulle få bestemme? Når lot jeg det gå så langt? Livet setter oss stadig på prøve. Men jeg ønsker ikke lenger å gå gjennom dagene med bind for øynene. For innerst inne ønsker jeg noe helt annet for meg selv og for mitt liv. Jeg vil utvikle meg. Til noe stort. Jeg vil vokse. Mentalt. Og den utviklingen tror jeg ikke skjer på Kaffebrenneriet på Majorstuen. Ikke hver eneste dag.

Det er mange som sier at utvikling skjer når vi utfordrer oss. Vel, jeg har vært litt lat på den fronten. Det ser jeg nå. 4 dager i en annen by ga meg et nytt perspektiv. På godt og vondt. Så nå er det opp til meg, hvordan jeg velger å bruke dette perspektivet. Jeg vil ikke gro fast i det gamle vante. Jeg vil leve. Ikke bare overleve. Jeg vil gå gjennom gatene uten bind for øyene. Jeg vil ta av støttehjulene.

Budapest viste meg at jeg fremdeles har en lang vei å gå. At jeg fremdeles har en del utfordringer. Det er altså mye jeg kan jobbe med. Ting kan bli bedre. Jeg velger å kalle det potensiale. For på den måten finnes det håp. Og håp kan jeg både tro på og bære. Dessuten, gode ting tar tid. Og jeg har jo fremdeles tid. Eller?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg