Bloggen er 4 år i dag!!!

13.september 2016. Jeg var nylig utskrevet etter flere måneder som tvangsinnlagt. Proppet av medisiner. Proppet av sinne, men også av håp. Og her sitter jeg altså. 4 år og 504 innlegg senere. Fremdeles bak et tastatur. Prøver fremdeles å redde verden. Litt.

Mitt aller første innlegg hadde tittelen, «Det er på tide å fjerne tabuet», og her kommer et utdrag.

«Jeg har blitt fortalt at med min diagnose er det ikke sikkert jeg kan bo alene. Jeg har blitt fortalt at med min diagnose må jeg kanskje ha medisiner resten av livet. Jeg har over 10 tvangsinnleggelser bak meg, har fått mange forskjellige tvangsvedtak, og kjent på kroppen hva tvang betyr i praksis. Vi lever i 2016, det er på tide det blir tatt noen grep. Vi kan ikke ha det slik at beltelegging og tvangsmedisinering blir utveien når det er snakk om å gi nødvendig helsehjelp. Så hvorfor deler jeg dette? Vi kommer ingen vei om det legges lokk på den tøffe realiteten. Dersom noe skal skje er vi nødt til å åpne oss. Psykiske lidelser er like vanlig som allergier. Og det er på tide å fjerne tabuet rundt det.»

Jeg husker enda hvor nervøs jeg var da jeg trykket på publiser og delte dette innlegget. For frem til da var det kun mine nærmeste som visste om mine utfordringer. Men jeg husker også hvor sterk jeg følte meg. Kanskje litt på grunn av all støtten jeg fikk. Jeg følte på meg at en endring skulle til å skje. Ikke bare i meg, men i samfunnet.

Så hva har egentlig skjedd siden? Nå tenker jeg ikke bare på meg selv, jeg tenker på hele systemet. På norsk psykisk helsevern. Har det skjedd noe? Jeg tenker nå å spole litt tilbake. For min umiddelbare tanke er at det har skjedd en utvikling i positiv forstand.

2015-2016 var perioden jeg var mer inne på sykehus enn ute i det fri. Det var mye tvangsbruk. Vonde medisineringer. Og beltelegging. Da jeg for alvor tok fatt i pennen i 2016 bar jeg nok på mye sinne. Jeg har bladd litt i arkivet, og det minner meg på den evige kampen som jeg opplevde at det var. Meg mot psykiatrien. Slik er det ikke i dag. Ikke for meg. I 2017 kom en ny lov om tvang i norsk psykisk helsevern. Den sier at samtykkekompetanse må vurderes ved innleggelse. Det er mulig jeg tar feil, men mitt inntrykk er at det i løpet av disse ørene har blitt mindre bruk av tvang. Det vil nødvendigvis være variasjoner mellom pasienter, og mellom ulike sykehus. Men en endring har skjedd.

Selv blir jeg fulgt opp av et FACT-team i dag. Noe som har fått stor betydning for meg. I positiv retning. Jeg har færre og kortere innleggelser. Jeg får til mer og mer på egenhånd. Jeg sier ikke at verden er ferdig reddet. For jeg opplever fremdeles at ting burde kunne gjøres annerledes. Jeg opplever fremdeles ubehagelige ting. Det eksisterer fremdeles uheldige holdninger i psykiatrien. Så jeg tenker enda at vi har en vei å gå. Men noen ganger er det viktig å stoppe litt opp, spole tilbake, for å se en utvikling. For ting går fremover. Ting blir bedre. Vi er alle litt klokere enn vi var i går.

Så har jeg lyst til å kommentere mitt aller første innlegg. For hvem er det som bor alene i dag? Hvem er det som kanskje til og med skal klare seg uten medisiner? Meg. Jeg er ikke så sint lenger. Ikke så redd heller. For jeg ser en klar endring. Hos meg selv. Og hjelpen jeg får blir stadig bedre. Men gode ting tar tid.

1 kommentar
    1. Det er så flott at ting blir bedre.Men vi trenger sånne som deg som sier\skriver om opplevelser om ting som ikke er bra. Og vi lærer litt hver dag alle sammen,men i kaosverden så er det ikke alltid vi legger merke til det.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg