Blir vi født med forventninger?

Jeg lurer på mye. Har alltid vært, og vil vel alltid være, en undrende sjel. Litt søkende. Har alltid mange spørsmål surrende i hodet. Kanskje har jeg flere spørsmål enn det finnes svar til. Det vet jeg ikke enda. Men inntil det er bevist, skal jeg iherdig fortsette reisen min. I det siste har jeg lurt litt på om jeg har for store forventninger til livet. Jeg har lurt på om forventninger er bra å ha, eller om det kan virke ødeleggende. I et forsøk på å forstå dette fenomenet har jeg snakket litt med google, og litt med psykologen min. For hva er egentlig forventninger?

Forventninger er subjektive forestillinger om fremtiden. Altså noe en tenker vil skje dersom atte hvis om atte. Forventninger blir til bevisst og ubevisst, og de kan kommuniseres direkte og indirekte.

Jeg tror ikke vi mennesker blir født med forventninger. Jeg tror heller det er noe som blir til med erfaringer i livet. Da jeg skulle i et viktig møte for litt siden fikk jeg høre at jeg måtte senke forventningene mine i forkant, for ikke å bli så skuffet. Det gir jo mening. Men hvordan kan man senke et psykologisk fenomen som ofte fester seg ganske hardt i knollen?

Hva tenker jeg om andre forventer noe av meg? Hvordan kjennes det? En opplevelse av at noen tenker jeg skal få til noe. En slags tro på meg. Hva om ingen forventet noe som helst av meg? Hvordan hadde det føltes? Jeg innbiller meg at det kunne ha føltes litt som likegyldighet, uten å dra det så langt. Og det er vel lite som provoserer meg mer enn likegyldighet. Men det å ikke forvente noe av andre betyr ikke at man er likegyldig.

La oss si at jeg har for store forventninger til livet. Sjansen for å bli skuffet underveis vil jeg påstå vokser i takt med forventingene. Men det er forskjell på å forvente noe og å kreve noe. Det er forskjell på å forvente noe og å håpe på noe. Eksempel: Jeg forventer at det blir fint vær i dag. Jeg håper at det blir fint vær i dag. Jeg tenker ikke at det å ha forventninger er utelukkende negativt. På en måte kan det virke styrende, og det kan være nyttig for læring og for videre utvikling. Men jeg tror det er verdt forsøket å bli mer bevisst på egne forventninger. For jeg tror ikke det er mulig å bli fullstendig kvitt forventninger. Hva tror du?

1 kommentar
    1. Jeg synes ikke man skal senke forventninger. Det er jo som å ta bort livsgnist. Det er ikke farlig å bli skuffet selvom det er smertefullt. Det er verdt å kjenne på håp og lengsel og forventninger om at det kanskje går bra. Vil man kjenne på gode følelser må man også tåle de vonde følelsene. Det er verdt det, og det er veldig vakkert. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg