Bli med meg en dag i Oslo by

Som Pippi Langstrømpe på ting-leting, pakket jeg i dag sekken og dro på utflukt. Jeg er nødt til å fylle dagene mine med noe som kan oppleves som greit. Og siden jeg som regel står opp før fuglene syns jeg ofte det kan være fint med en liten liste over gjøremål.

I dag: Gå på kafé, ta bilder, skrive, titte på UFF, se på fugler

Startpunkt: Majorstuen
Destinasjon: Majorstuen

Rute: Majorstuen-Briskeby-Kiellandsplass-Grüneløkka-Markveien-Ullevålsveien-St.Hanshaugen-Bislett-Stensparken-Marienlyst-Majorstuen

Jeg liker å gå omveier. Og det har jeg fått gjort masse av i dag. Med mine 18.000 tilbakelagte skritt, har jeg vært innom 3 forskjellige parker, 2 ulike kaféer, og UFF på Løkka.

Eneste selfien fra i dag. Ble sånn akkurat passe klein i parken da jeg oppdaget at jeg hadde publikum.

Dette er fra Oslo Velo. En helt nydelig kafé (med den beste cortadoen) som også fikser sykler. Her ble jeg sittende å skrive i ca 1 og ½ time. Det er min type mindfullness. Jeg orker ikke å sutte på en rosin i 20 minutter, for så å beskrive hva det lukter når jeg spytter den ut igjen. Jeg går heller på kafé. Så får det ta den tiden det tar.

På UFF nederst på Løkka fant jeg to bluser. De så så ensomme ut der de hang, at samvittigheten min ikke hadde annet valg enn å ta de med hjem til de andre blusene mine.

De som kjenner meg vet hvor mye jeg elsker denne byen. Mitt Oslo-land. Men det finnes faktisk ett sted jeg bevisst unngår. Og i dag gikk jeg forbi det området.

I dette bygget i Ullevålsveien har jeg vært innlagt tilsammen i godt over 1 år. Kanskje til og med 2 alt sammenlagt. Jeg husker faktisk ikke helt. Jeg får gåsehud bare av å se på bildet jeg tok i dag. Minnene derfra er utelukkende vonde. Så om det er et sted i byen jeg holder meg unna, så er det akkurat dette stedet. Jeg husker jeg hadde rom med vindu ut mot byens største gravlund. Ganske passe deprimerende.

Jeg kjente et gufs gjennom kroppen da jeg gikk forbi for å ta dette bildet. Derfor tok jeg en 1.80 på stedet og vendte snuten mot St.Hanshaugen. På veien gikk jeg forbi dette fantastiske bildet. Og da måtte jeg faktisk trekke på smilebåndet.

Bygningene er så fine på St.Hanshaugen. Faktisk er noen av de så vakre at jeg får lyst til å kysse de. Men det ville kanskje vært litt rart. Jeg vet ikke lenger hva som er rart og ikke, så noen ganger trenger jeg litt hjelp og veiledning fra andre.

I dag har jeg altså drevet eksponeringsterapi på høyt nivå. Ikke bare har jeg bevisst oppsøkt mitt verste mareritt. Jeg har også vært mye alene. Det er en kunst og trives i eget selskap. Men den kunsten har jeg klart i dag. Og jeg blir litt tøffere for hver dag som går.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg