Bevis på at håp fremdeles finnes

Jeg ser meg selv utenfra. Det er lite som minner om glade, håpefulle meg. Jeg minner mer om en Prinsesse-Vil-Ikke. Eller en ganske usjarmerende prinsesse som ingen kan målbinde. Det ønsker jeg jo ikke å være. Men den eneste som kan gjøre noe med den saken er undertegnede. Dersom jeg ønsker endring må jeg gjøre jobben. For det kommer ingen prins ridende på en hvit hest for å redde meg. Dessverre.

Dette betyr ikke at mennesker ikke trenger andre mennesker. Det betyr heller ikke at vi ikke behøver hjelp fra tid til annen. Men skal hjelpen fungere må man gjøre en innsats selv. Dessuten er du sjef i ditt eget liv, og jeg i mitt. Klisjeer på rekke og rad her nå, men det er jo sant.

Jeg vil ha endring. Jeg vil jobbe hardere. Jeg vil finne tilbake til sterke, modige, glade, håpefulle Eline. For jeg er lei av å knaske piller. Jeg er lei av søvnløse netter. Og jeg er lei av å belaste andre med min lidelse. Ofte bruker jeg store ord. Jeg tar meg selv i å lese egne linjer. Linjer med ord som har trøstet andre. Men jeg tror liksom ikke helt på de selv. Kanskje jeg må si de høyt. Kanskje også repetere de gjentatte ganger.

Det vil bli bedre.
Det vil bli bedre.
Det vil bli bedre.

Det finnes alltid håp.
Det finnes alltid håp.
Det finnes alltid håp.

Du er bra nok.
Du er bra nok.
Du er bra nok.

For litt siden fikk jeg et spørsmål. «Hva ser du frem til, Eline?». Et spørsmål jeg ellers liker godt å få fordi det minner meg om både håp og glede. Denne gangen virket det ikke helt. Hjernen jobbet på høygir for å finne noe jeg gledet meg til. Men jeg fant ingenting. I stede gikk jeg rett i gråt. Det slo meg da hvor langt nede jeg var. Med all beskjedenhet – jeg pleier å være god på å finne gleder i små ting. Det er liksom litt min greie. Men, nå har jeg jo hatt en lenger tenkepause. Spørsmålet har surret og kokt godt i knollen. Og gjett hva? Jeg ser frem til ting. Å treffe bestemoren min. Drikke kaffe på kafé. Varmere grader ute. Lettere tiltak i samfunnet. Sommer. Turer med venner. 30-årsdagen min. Å gi klemmer igjen. Oppdage ny musikk. Og jeg gleder meg til å finne nye ting å glede meg til.

Større og mindre ting i tiden fremover gir meg på nytt håp. Til og med en litt glimtvis glede. Kanskje måtte jeg bare frigjøre litt plass i hodet. Jeg tror det. Jeg tror også at dette er et bevis på at håp finnes, selv når livet stormer som verst.

1 kommentar
    1. Ja, det er viktig å finne ting å glede seg over. Både små og store. I mørket kan det være vanskelig. Det vet jeg alt om, men det er da det er viktigst og ta seg selv i nakken og fortelle seg selv at verden er ikke helt svart. Man kan finne igjen fargene med litt/mye jobb med seg selv. Så godt å lese at du fant de små og store gledene. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg