Avvisning, og et forsøk på å forstå meg selv

Jeg er visst ikke så god på avvisning. Men hvem er vel det? Ikke er jeg god på å vente heller. Jeg er født for tidlig, alltid tidlig ute, og en smule utålmodig til det meste. Dette har jeg lært nå. I en alder av 29. Teksten under er fra min personlige dagbok en sommerdag i juni.

Nå som jeg har tørket de store krokodilletårene mine prøver jeg desperat å se om jeg kan hente noe mer lærdom. Om jeg kan forstå min egen reaksjon. Jeg har rett og slett brettet opp ermene og kommet meg ut i solen igjen. Bokstavelig talt. Jeg får stadig vekk i oppgave å bli min egen gode venn. Og i et slags forsøk på å trøste meg selv har jeg funnet veien til mitt andre hjem. Også kjent som Kaffebrenneriet. Og her sitter jeg altså nå og forsøker å lære.

En tekstmelding. «Fint om du kan vente til i morgen». Åtte små ord, som av en eller annen grunn førte til en sterk reaksjon hos meg. Noe gjorde vondt. Noe stakk i magen. Noe såret.

Når noe gjør vondt inni meg forsøker jeg alltid å leke litt doktor. Jeg er alltid på jakt etter en mulig årsak. Et svar. Gjerne noe konkret og håndfast som jeg kan peke på. For kan jeg forstå hvor vondten kommer fra og hvorfor den er der, opplever jeg ofte at den enklere kan gjøres noe med. Det er ikke alltid jeg lykkes som doktor. Men akkurat i dag er det flere konkrete ting å peke på. Og det ønsker jeg aktivt å lære noe av.

Jeg har jo såvidt vært inne på det. To ubehagelige ting som dagen har bydd på. Avvisning og venting. Men jeg er da i utgangspunktet ikke noe persilleblad. Er jeg vel? Nei. Hvorfor da denne vondten? Hvorfor de store tårene? Når jeg tenker meg om så sov jeg ganske dårlig i natt. Noe som kanskje kan forklare den ukontrollerte griningen. Kanskje er jeg litt sliten også. Jeg har tross alt holdt det gående i hele dag. Hatt et høyt tempo, med godt over 20.000 tilbakelagte skritt i 28 grader og full sol. Kanskje årsaken til min sterke reaksjon kan skyldes noe så enkelt som et solstikk?

Jeg ser meg selv i speilet og innser at jeg er ganske så rød i ansiktet. Og denne hummer-fargen skyldes ikke bare grining. Jeg tror dagens konklusjon må dreie seg om flere faktorer. Vi mennesker er svær sammensatte. Det er jeg et vandrende bevis på i dag. Og om jeg skal hente noe mer lærdom, så må det være at fysiske behov er like viktige som de psykiske. Jeg kan være litt vel opptatt av det mentale, men glemme å ta vare på grunnleggende behov. Som å drikke nok vann. Som å spise jevnlig. Som å hvile. Og som å komme seg i skyggen når ansiktsfargen tilsier at jeg burde det.

Så skyldes kanskje den litt voldsomme reaksjonen min noen fysiologiske årsaker. I det minste så kan det være med på å forsterke det fysiske. For kropp og sinn henger tett sammen. Som Finn Skårderud sa så fint: Jeg har ikke en kropp, jeg er en kropp.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg