Å løpe fra sin egen skygge

Apropos forventninger. I et øyeblikk så jeg for meg et nytt liv. Jeg fikk en smakebit på endring i positiv retning, og følte meg mer sulten enn noen gang. For i det øyeblikket var det så jeg omtrent kunne ta og føle på en fremtid med nytt og spennende innhold. Så glapp det mellom fingrene mine. Jeg tror ikke jeg forventet et nytt liv, men jeg var full av forhåpninger. Dessverre. Eller, heldigvis. Tror jeg aldri vil slutte å håpe. Ei heller slutte å drømme. For hos meg er håp og drømmer hoveddrivkraften. Det er det som motiverer meg til å fortsette.

Det som startet som positivt stress endte i flukt. Jeg prøver å minne meg selv på hvor heldig jeg jo er. Heldig, som tross alt har farger i livet mitt. Heldig, som kan kjenne på ytterkantene. Man si mye rart om mitt liv, men flatt er det hvertfall ikke.

I perioder får jeg mange og store tanker. Ofte så mange og så store at hodet mitt ikke makter å romme de. Tankene spres da videre til resten av kroppen, nettopp for å kunne klare å romme de, men dette skaper enormt med uro og ubehag. Med mindre jeg er i bevegelse. Da helst i høyt tempo. En følelse av glemsel setter seg i magen som tung og mørk sky. Og etter noen dager vokser denne skyen seg videre til brystet, og så videre til halsen. Det er det blir vondt å puste. Det er da jeg forsvinner. Litt etter litt. Eline hviskes vekk, og det som står igjen er en tung, mørk sky.


Foto: Hedda Marie Westlin

Når jeg opplever noe som veldig ubehagelig flykter jeg. Fra noe, eller til noe. Eller så skrur jeg av. Spiller død. Ganske menneskelige mekanismer som kan slå inn hos mange om en opplever at det er fare på ferde. Men hva gjør man ikke lenger klarer å løpe? Når det ikke er mer pust igjen? Hva gjør man når det ikke hjelper å flytte på seg, fordi den fordømte nissen følger med uansett. Det blir litt som å skulle løpe fra sin egen skygge. Uansett hvor mye du ønsker og vil, så går det ikke. Det er faktisk umulig. Det ser til og med en sta optimist som meg. Jeg er lei av å løpe fra min egen skygge. Jeg ønsker ikke å kaste bort verdifull tid på å gjøre det umulige mulig. Jeg ønsker heller ikke å hviskes vekk. For jeg er ikke en tung, mørk sky. Jeg er Eline. Og jeg tviholder på hoveddrivkraften min. Håpet og drømmene, som faktisk trumfer alt.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg