Sulten på livet

Blomsterkjolen er byttet ut med joggedressen. Og gladmusikken med melankolske strofer. Jeg kan se regnet treffe vinduene mine. Og for å sette stemningen skikkelig synger jeg med på de tristeste partiene. Værsyk? De siste dagene har jeg lengte sånn etter lavere temperaturer og regn, men når det først kom så ble det liksom ikke helt som jeg hadde forestilt meg. Som tatt ut av en romantisk komedie sitter jeg nå ved vinduskarmen. Lytter til trist musikk. Og gråter litt innimellom. Det må til innimellom. Hvertfall for meg.


Foto: Hedda Marie Westlin

Det får meg til å tenke på forventninger. Jeg kan ha masse forventninger. Men når tiden går og ingenting skjer på utsiden, fortsetter innsiden å spinne. Dette er helt normalt. Men er det ikke litt sånn at sjansen for å bli skuffet kan øke hvis man har masse forventninger. Sannsynlighetsregning er ikke min sterkeste side, men erfaringene jeg har gjort meg tilsier at det er noe i det. Men det er vel forskjell på å forvente noe, og på å håpe på noe. Nå er jeg litt over snittet opptatt av ord og betydninger, men jeg tror du skjønner greia.

Jeg skulle ønske jeg var en litt mer avslappet type, en som kunne ta ting litt mer som de kom. Men det vet vi alle at jeg ikke er. Likevel liker jeg ikke tanken på at jeg muligens forventer for mye. Av livet. Av andre. Ikke minst av meg selv. Min bestemor, sier at man aldri blir ferdig utlært. At man alltid utvikler seg, alltid lærer nye ting. Ikke så dum hun altså. Det gir meg håp hvertfall. Ting som virker vanskelig i dag, kanskje til og med umulig, vil mulig falle på plass etterhvert. Hvis man går inn for det. Og er det en liten semi-mulighet der, så fortsetter jeg å håpe. Kanskje må grunnstammen være på plass før man kan gro videre. Jeg tror det. At man trenger en trygghet i bunn, for å tørre å ta i mot endringer. For å tørre å våge.

Jeg vil påstå at jeg har en slags trygg grunnstamme nå. Ergo, er jeg klar for endringer. Jeg ønsker å våge. For etter så mange år kjenner jeg endelig at jeg er sulten på livet. Det skulle vel bare mangle at jeg hadde noen forventninger nå. Noe annet ville kanskje vært litt rart. Likevel ønsker jeg å bli mer bevisst i hva jeg forventer av meg selv og av andre. Men, det er lov å håpe.

Et engasjert hjerte

Jeg husker da jeg publiserte mitt første innlegg her. En september-kveld i 2016. Det nærmer seg 5 år siden jeg satt i sofaen her og hamret løs på tastaturet. Jeg ville endre verden. Litt. Et engasjert hjerte som ble til ord her inne. Ord som etterhvert ble plukket opp av aviser, av hjelpeapparatet, av pårørende, pasienter, og av statsministeren. Engasjementet mitt vokste. Jeg fikk blod på tann, og følte på mange måter at jeg hadde funnet mitt kall. Kanskje ikke så rart med tanke på mestringsfølelsen jeg endelig fikk. En svært etterlengtet følelse. Tiden før denne bloggens start ble tilbragt på psykiatriske avdelinger. Jeg var mer inne enn ute. Proppet av medisiner. Alt jeg ville var å passe inn, være med venner, feste, date. I stede har jeg spilt kort med sykepleiere, drukket haugevis av utvannet traktekaffe, og ventet på lufteturer. (Og det er av de fine jeg husker).

Store deler av 20-årene mine gikk bort til mye vondt. Da jeg kom inn i systemet trodde jeg at psykiatrien bare var god hjelp. Derfor er kofferten med beltene som brent inne på min netthinne. Injeksjonene og skjermingen som fulgte tror jeg kan ha gjort mer skade enn nytte. Men systemet er ikke så svart/hvitt. Det vet jeg etter så mange år som pasient. For det finnes mye god hjelp der ute. Og mye har nok også endret seg de siste årene. Jeg mener det også når jeg sier at jeg har vært heldig. Tross alt har jeg fått hjelp, jeg har kommet meg videre. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten all hjelp og oppfølging. Og enkeltpersoner der ute har strukket seg langt for min bedring. Det er mennesker jeg aldri vil få takket nok.

Å skrive om egen psyke på internett er ikke bare-bare. På mange måter har jeg blottlagt sjela mi. Jeg har delt fra mitt innerste inne, i håp om å kunne gjøre en liten forskjell. Jeg angrer ikke på min åpenhet, men det er nok ikke for alle. Jeg vet jeg er mye mer enn en psykiatrisk pasient. Det bor så mye mer i meg. Nå, snart 5 år senere, sitter jeg i samme sofa. Litt eldre, litt klokere, litt tryggere, og mye friere. En ting er sikkert. Gode ting tar tid. Så til den legen som en gang sa jeg ikke ville kunne klare meg uten bestemte medisiner, ikke ville kunne bo alene – se på meg nå!

Et slags psykologisk gjennombrudd

Alt jeg vil er å få med meg livet mens det skjer. Jeg har et genuint ønske om få til ting, om å treffe folk, om å reise, dra på turer. Da helst uten styggen på ryggen. Som blomster trenger vi mennesker også pleie. Ulik pleie, men fortsatt pleie. Vann, næring, lys, og kanskje litt selskap. Løvetannen klarer seg den og. Selv om den må sprenge seg gjennom tung asfalt. Urettferdig? Kanskje. Livet kan vel være litt urettferdig noen ganger.

Normale reaksjoner på unormale hendelser. Kroppen husker ofte det hodet vil glemme. Ubehag, angst, frykt, panikkanfall, søvnproblemer. Et diffust fenomen. Lidelser jeg har hatt i lang tid. Det har uten tvil vært vanskelig å definere, vanskelig å plassere. Én type lidelse kan ha flere ulike symptomer. Ulike måter å vises på. Og sikkert enda flere ulike måter å forståes på. Kanskje ikke så rart jeg har flere ulike diagnoser bak meg. Terapi har ingen fasit. Til det er livet alt for komplekst. Og vi er alle så forskjellige.

Tingene jeg har strevd, og strever med, tar i perioder stor plass. Så stor plass at jeg må forsvinne. Enten i meg selv, eller ut og inn i noe annet. Det forstår jeg nå. Det har egentlig vært en helt genial mekanisme for meg. Det å kunne skru av. Forsvinne inn eller ut. Men i dag er det mer i veien. Jeg har ingen konkret grunn til å bære frykt. Hadde jeg vært redd for noe helt konkret, som for eksempel edderkopper, kunne eksponering kanskje vært til hjelp. I mitt tilfelle er ikke eksponering for ubehaget løsningen.

Kroppen blir nummen, og jeg stenger av. Ubehaget blir for stort. Jeg føler meg som en fremmed. Verden blir fremmed. Og ubehaget vokser enda mer. Hva da? Ikke mer ubehag hvertfall. Nå er jeg ingen ekspert på dette fenomenet. Ikke enda hvertfall. Men jeg vet om noen ting som kan hjelpe. For meg gjelder det å flytte fokus ut. Bruke sansene. Det er ikke enkelt, men med litt (mye trening) er det mulig. Sier høyt 5 ting jeg kan se rundt meg. Finner 3 ting jeg kan kjenne på. Lukter på noe som jeg assosierer med noe trygt. Jeg er ofte plaget av mareritt, våkner svett og i full alarmberedskap. Derfor står det nå et duftlys på nattbordet mitt. Lyset er i et glass som jeg kan kjenne på. Og stearinen er av vaniljeduft som kan jeg lukte på.

Jeg har alltid vært et søkende vesen. På godt og vondt. Men først nå 14 år inn i terapi gir det mening. Forklaringen: Jeg har båret med meg, og bærer enda med meg et ubehag. Et slags ubehag som noen ganger blir så stort, så vondt, at det eneste som hjelper er å flykte. Da enten inn i meg selv, eller utenfor og inn i noe annet. På fagspråk kalt dissosiasjon. Jeg viser som regel stor forsiktighet ved bruk av slike psykiatriske ord. Men om det kan være til hjelp, om det kan bidra til mer forståelse, så gjør det kanskje ikke så mye likevel. Personlig syns jeg det er lettere å jobbe med ting når jeg kan forstå hva som skjer og hvorfor det skjer. Det som er trist, men også litt fint, er at jeg ikke er alene i verden om å ha disse utfordringene. Det finnes også mye god forskning i dag på hvordan man kan få det litt bedre. Jeg googler aldri diagnosene mine. Psykologen min tar på seg oppgaven å finne fagstoff og god behandling for meg. Det er jeg veldig takknemlig for.

Hemmeligheter og søvnløse netter

Fra ett av hjørnene mine. Venter på en sms. Hodet er rastløs, men kroppen nummen. Ingen heldig kombinasjon, men jeg begynner å bli vant til det. Følelsen av å ha glemt noe slipper ikke taket. Er det viktig nok så kommer du på det, sier folk. Jeg gjentar det høyt til meg selv, men tror ikke helt på det. Som en klo har følelsen festet seg om brystet mitt. Et konstant ubehag som gjør det umulig å glemme at jeg har glemt noe.

Nylig fortalte jeg noe jeg har holdt hemmelig en stund, noe som har plaget meg, for psykologen min. Den typen hemmelighet som har ført til mye skam og søvnløse netter. Årevis med terapi bak meg, og jeg har fremdeles vansker med å snakke om enkelte ting. Tar heller på meg humor-hatten, og later som om jeg fikser livet.

Psykologer hører nok mye rart i løpet av en karriere. De er vant med alle slags følelser, og alle slags hemmeligheter. Men en gynekolog er også vant mye forskjellig. Det gjør det ikke noe enklere å vise underlivet sitt for det. Poenget mitt er at det kanskje finnes situasjoner vi opplever som så ubehagelig at det blir vanskelig å venne seg til. Kanskje skal vi ikke det heller. Men selv om ting kan være ubehagelig så vil jeg påstå at det ofte kan være verdt å stå i. For ingenting varer evig. Det gjelder da også for et ubehagelig besøk hos psykologen. Eller gynekologen. Og kanskje vil man kjenne på en lettelse i etterkant. Det gjorde hvertfall jeg.