Alt er mulig!

Er det en ting som er sikkert så er det at vi utvikler oss til en hver tid. Noen endringer kan være synlige, mens andre endringer skjer på innsiden. Dette skjer enten vi vil eller ei. Spennende?! Følgende kommer noen tanker jeg har gjort meg den siste tiden. Ikke ta alt for god fisk. Jeg er ingen coach eller mentaltrener. Jeg er bare Eline, som ønsker å dele noen tanker. Og kanskje kan en liten dose med motivasjon og håp nå ut til noen der ute.

Hodet og kropp henger tett sammen. Men hva skjer kroppen forandrer seg raskere enn hodet klarer å henge med? For noen år tilbake la jeg på meg ca. 20 kilo på veldig kort tid. Noe som da var en svært synlig endring. Det skjedde så fort at hodet ikke rakk å henge med. Jeg var full av skam, og vondter i kroppen. Og som om det ikke var nok at joggebuksa ble til tights, fikk jeg ukentlige råd om kosthold og trening. På det tidspunktet var jeg ikke på et godt sted, hverken fysisk eller psykisk. Det har tatt meg lang tid å kunne snakke om den perioden, og om skammen som fulgte. Men det føles ganske befriende å snakke om det nå. Det er nok fordi det er et tilbakelagt kapittel.

I dag er jeg på det jeg vil kalle et godt sted. Både kropp og hodet har det bra. Til å begynne med ville jeg bare nyte. Nå ønsker jeg å reflektere litt over den siste perioden. For om det er mulig å ha det bra, så er det vel mulig å få det til å vare? Psykologen min spurte meg hva har du gjort for å ha det bra nå? Hva har jeg gjort? Jeg. Jeg har gjort endringer! Ja jeg har fått mye hjelp opp igjennom, men jobben har jeg gjort selv. Som beviser følgende: Vi mennesker trenger andre mennesker, og – det bor mye styrke i oss som individer. For kan jeg, så kan også du.

Den siste tiden har jeg gjort flere endringer som har påvirket meg positivt. Noen av de har vært helt bevisste, kontrollerte, endringer. Mens andre har kommet litt mer av seg selv. Jmf. Snøballeffekten. Det er ingen som har kommet med pekefingeren til meg. Ingen som har bedt meg gjøre ditt eller datt. Ingen gode råd. Jeg nådde en aldri så liten bunn. Derfra kunne jeg 1. Grave meg lenger ned. Eller 2. Bruke styrken som bor i meg til å bygge meg opp. Lite gir meg mer mestringsfølelse enn å nå mål jeg har satt meg.

Noen endringer skjer helt ubevisst. Da gjerne over tid. Som for eksempel et nytt tankemønster. En annerledes måte å se verden på. Andre endringer er bevisste. Endringer som vi selv kontrollerer, fordi vi har et ønske om det. Ta min røykeslutt som eksempel. Jeg er heldigvis utstyrt med stahet og viljestyrke. Hadde det ikke vært for det, så ville jeg nok ha røkt som en skorstein fremdeles. Å endre vaner er ikke en enkel sak. Kanskje har man brukt et helt liv på å bygge et mønster. Et mønster man har grodd litt fast i. Men det er langt fra umulig. Har man en indre motivasjon til endring tror jeg man kan komme lang.

Hvordan takler vi endringer i livet? Kanskje til og med endringer vi ikke kan styre? Endringer kan oppleves både vondt og utfordrende. Den gode nyheten derimot er at vi mennesker har evnen til å tilpasse oss. Menneskehjernen er bygd slik at den alltid vil kunne endres. Kult?!

Et siste stikk

Mandag folkens! Beste dagen i uka, etter min mening. Og det fine er at den kommer hver syvende dag. Jeg gledet meg så mye til en ny uke i går at jeg slet med å sove. Det bobler litt over for tiden. Det er kanskje litt mye armer og bein, men det nytes. Egentlig er det ikke så rart. Jeg har flere ting å rope hurra for. Hver eneste celle i kroppen jubler. Og det er ikke bare fordi jeg har begynt å bevege meg mer.

Som 16-åring svelget jeg min første pille for psykisk sykdom. 14 år har gått, og i løpet av den tiden har jeg fått i meg utallige mengder med ulik type psykofarmaka. Medikamenter jeg ikke klarer å uttale navnet på engang. Og det har vært mye tvang. Jeg har kommet ut av telling på hvor mange ganger jeg har blitt holdt fast, og fått injeksjoner mot min vilje. Som om disse traumatiske hendelsene ikke var nok har jeg også måttet tåle bivirkninger. I perioder har jeg følt meg som en zombie, blottet for følelser. Nå kan jeg lukte frihet og selvstendighet. For det er min kropp. Jeg ønsker hverken å trigge eller skremme. For det finnes mye god hjelp der ute. Antipsykotika er kanskje det rette for noen. Men nå er det på høy tid at jeg får prøve meg uten. Og det, det er verdt å feire. Jeg vurderer sterkt å troppe opp i bunaden når det siste stikket treffer huden min. Men det blir kanskje å dra det litt langt. Eller?

Nok psykofarmaka-prat. I dag skal jeg delta på en trim-gruppe igjen. Jeg som tidligere har fnyst av organisert trening fnyser ikke lenger. For der er det jammen mye endorfiner å hente. For ikke å snakke om mestringsfølelsen. Men endorfiner og mestring kan hentes fra andre steder enn fysisk aktivitet. Del gjerne med meg hva som funker for deg! Sånn helt på tampen vil jeg bare ønske deg en strålende mandag. Lag deg en god dag. Vær snill mot deg selv. Du er verdt det!